Publisert på

DEN SINNA SVANEN I VANSJØ

May og Rune

Rune og jeg bestemte oss for å leve livet sammen på nyttårsaften 1995-96.

Han hadde tilbrakt mye tid på en hytte eid av en god venn og nå ble vi enige om å tilbringe ett år I Vansjø .

 

Vi flyttet dit ut 12 februar på en dag som taken lå tett da vi vandret over isen med hund og katt og de mest nødvendige ting . Møbler og bøker hadde vi plassert hos en annen venn .

Arne , som eide hytten kom ut etpar dager senere for å hilse på oss .

De snakket en del om den sinna svanen som holdt til ved “Storefjorden” I Vansjø, og jeg ble naturlig nok nysgjerrig .

 

Jeg har alltid syntes at svaner er noen fantastiske vesener .

Vi hadde en hvir plastbåt med påhengsmotor og I det øyeblikk den fikk øye på oss, kom ned mot oss med hodet mellom vingeneog skyflet seg frem og hadde ett absolutt faretruende opptreden .

Akkurat da stoppet motoren og Rune ble litt nervøs han også .

Svanen var nå kommet helt bort til båtripen , den snudde hodet og glante olmt på meg .

Jeg må innrømme at jeg var så redd at jeg satte meg I bunnen på båten .

Rune fikk startet motoren og vi kjørte videre og faren var over .

Det viste seg senere at den kun reagerte på hvite plastbåter .

 

Om natten hadde jeg en underlig drøm .

Svanen oppsøkte meg og fortalte hvordan hunsvanen hadde blitt kjørt ned av 2 unge gutter I plastbåt og hvordan sorgen gadde gjort han rasende .

 

Dette viste seg å stemme .

 

Like etter kjøpte vi en tresnekke og inviterte noen gamle venner fra Fredrikstad på en tur og alle hadde lyst å ta se denne svanen som år etter år svømte alene og var like rasende på båten som hadde tatt livet av konen .

Svaner er trofaste hele livet .

Vi kjørte forbi stedet den holdt til og den reagerte ikke .

Den lå fredelig inne I sivet .

Den reagerte kun overfor hvite plastbåter .