ADVOKATENES ROLLE I NORGE “:

urettferdighetens-gudinne

Stadig flere nordmenn opplever å bli utsatt for overgrep fra det offentlige.
Offentlige etater som skal hjelpe og rettleie den vanlige mann og kvinne og påse at de får den hjelp og veiledning de trenger , som offentlige kontorer plikter å gi , svikter.
( Vi ma huske at det offentlige byråkrati er en offentlig tjenesteytende nœring.)
Hva gjør vi da ?
Det er ett voksende problem at folk ikke har økonomi til å ansette en advokat for å fremme saken sin for retten.
Man blir ofte fortalt at går du til sak mot staten, kan du risikere å tape og betale skyhøye advokatsalœr.
Vinner du ,anker staten saken eller drenerer det hele ut selv om de er dømt.
I den senere har det vœrt forkusert på varsling , etter den såkalte “Monika-saken “ i Bergen.

Siden statlige organer er en tjenesteytende nœring , skal varsling fra vanlige folk taes med samme alvor som intern varsling i etatene
og skal avvikbehandles etter internforskriftene .
Ser man på statens rolle i sakene , har etater fra kommune, fylkesmann , skatteetaten, alle departement, NAV osv egne jurister og advokater , som er fast lønnet av staten.
Derfor har jeg studert loven og vurdert den opp med den praksis, som idag praktiseres , på bakgrunn har jeg satt sammen ett brev “Oversikt”, som er satt sammen i punkter hvilke roller advokatene og juristene har i det offentlige system og hvem som kan vœre prossessfullmektig for det enkelte menneske i medhold av Ttisteloven § 3-3 i rettsaker.
Staten er selvprosederende og bruker egne advokater, som er fastlønnet .
Derfor har ikke Staten lidd økonomisk tap som love krever, for å ha rett til å kreve saksomkostninger.
I tillegg må Staten underlegge seg tvisteloven §3-4 , første ledd.
For å si det litt populœrt , ingen prossessfullmakt, ingen representasjon.

ADVOKATROLLEN, REGJERINGSADVOKATEN OG HUSJURISTEN.
For å forstå problemstillingen, som er reist i mine innsigelser , må en samtidig forstå forskjellen mellom en advokat og en fast ansatt jurist , enten vedkommende er ansatt i staten , kommunen eller i det private arbeidsliv .

ADVOKATEN.

En advokat arbeider under eget navn og stiller sikkerhet til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet . Advokaten er ansvarlig for sin virksomhet og sine handlinger.
Oppdragsgiveren ( den som söker rättslig bistand ) står fritt till å velige vilken advokat vedkommande ønsker ( det såkalte frie advokatvalg) .
Advokaten har på sin side rett til å velge sine klienter ( det såkalte frie klientvalg) , og han /hun står under gitte forutsetninger fritt til å frasi seg ett oppdrag.
Advokatens virksomhet reguleres i stor grad av Domstolloven og advokatforskriften.

REGJERNINGSADVOKATEN .

Regjeringsadvokaten - som i mange år har hatt ett sterkt ønske om å bli fremstilt og oppfattet som ett advokatfirma , står på sin side ikke fritt , men er derimot forpliktet , til å føre rettssaker kun for det offentlige , jf, Instruksen for Regjeringsadvokaten §2 , første ledd . Regjeringsadvokatens virksomhet bygger altså på en instruks , som vedkommende må bøye seg lydig etter , hvilket åpenbart kolliderer med prinsippet med advokatens uavhengighet .

Som en forlengelse av det ovennevnte er Regjeringsadvokaten forpliktet til å bistå embetmenn m.v som måtte bli saksøkt eller saksøker på statens vegne , jf Instruksen §3, fjerde ledd .
Regjeringsadvokaten kan pålegges å opptre som statens agent for EMD , Strasbourg , jf Instruksen § 2 , annet ledd .
Justisdepartementet kan nekte Regjeringsadvokaten å arbeide med gitte saker eller gitte institusjoner , jf, samme § , tredje ledd .
Ansettelse av advokater ved Regjeringsadvokatens kontor blir ikke gjort av Regjeringsadvokaten , men av Statsministeren , jf Instruksen §7 .
Regjeringsadvokaten er forpliktet til å ta seg av sœrlige viktige saker , jf. Instruksen § 8 .
Advokater ved Regjeringsadvokaten er ansatt med fast lønn og betaler ikke forsikring til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet .

Kort sagt er Regjeringsadvokaten ikke annet enn en fast ansatt jurist/juridisk lovgiver .
Imotsetning til den vanlige advokat , er “advokater” ansatt ved Regjeringsadvokatembetet hverken frie eller uavhengige .
Tverimot er de underlagt en offentlig instruks , hvor oppdragsgiver i realiteten er regjeringdsvokatens atbeidsgiver ( regjeringen ) eller underliggende departement .
Man kan følgelig slå fast at Regjeringsadvokaten er en fast ansatt jurist i for statsadministrasjonen .
Det blir åpenbart feil og en tanke absurd når regjeringsadvokaten omtaler sin arbeidsgiver / oppdragsgiver som “klient” og seg selv som advokat .

Ser vi hen til advokatforskriften , vil store deler av forskriften ikke gjelde for regjeringsadvokaten , se bl.a forskriftens kap 12 , pkt 1.2 9 Advokatens oppgave ) pkt. 2.1 ( advokatens uavhengighet ) , pkt. 2.3 ( fortrolighet ), pkr.3.1 ( aksept og avslutning av oppdrag ). ,pkt.3.2 ( Interessekonflikter . pkt.3.5 (klientmidletr) .pkt.3.6 ( ansvarsforsikring ) .
I lys av dette blir det uproblematisk å slå fast at regjeringsadvokatens birksomhet best må kunne sammenlignes med husjuristens arbeide og mandat .

HUSJURISTEN.

Det arbeidet en husjurist i det store ig hele arbeider for selskapet han er anatt i , er ikke advokatvirksomhet , men derimot juridisk virksomhet knyttet til selskapets drift.

Advokatvirksomhet er derimot den virksomhet , som utføres av en selvstendig praktiserende advokat i ett gitt oppdrag hvis opprinnelse i korthet bygger på 2 sentrale kriterier som jeg allerede har vœrt inne på “: 1. Advokaten har blitt kontaktet av en person eller juridisk enhet som ønsker hans engasjement ( det frie advokatvalg ) og 2. Advokaten har på fritt grunnlag akseptert klienten og oppdraget ( det frie klientvalg) .
]
Virksomhet innenfor denne rammen er advokatvirksomhet i sin reneste form .
Husjuristens virksomhet , i likhet med regjeringsadvokatens virksomhet, , har hverken sitt utspring hverken fra det frie advokatvalg eller det frie klientvalg og faller følgelig utenfor begrepet “; advokatvirksomhet .

prossessfullmakten.

En part som ønsker å la seg representere ved en advokat , eller ved en hvilken som helst annen person , som lovlig kan opptre som partens vegne , skal utstyre vedkommende med prossessfullmakt , jf, tvisteloven §3-4 .
Prossessfullmakten som er ett sikkert kjennetegn på at parten har overlatt representasjonen til en annen -omfatter alle rettergangsskritt relatert til fremme av saken , også det å frafalle saken , eller godta morpartens påstand , og det er i kraft av denne fullamkt at prossessfullmektigen representerer fullmaktsgiveren for retten .

Regjeringsadvokaten er ett organisasjonsledd under den offentlige forvaltning , og er folgelig og som nevnt overnfor -intet advokatfirma , hvilket er viktig å erkjenne, for å forstå problematikken som her reises .

At regjeringsadvokaten er ett statlig organisasjonsledd , er i samsvar med Instruksen §3 , hvor det er bestemt av Regjerinsadvokaten ikke har lov å drive saksøkervirksomhet for egen regning .

Instruksen § 3 lyder enkelt og greitt slik “:
“Regjeringsadvokaten skal ikke drive sakførervirksomhet for egen regning .
Videre er det ett fakrum at Regjeringsadvokaten ikke er tilgjengelig for det rettsøkende publikum , instittusjonen kan ikke velge sine klienter , og - ikke minst - så står ikke regjeringsadvokaten fritt til å trekke seg fra ett oppdrag slik en advokat kan gjøre , jf, tvisteloven § 3-6, annet ledd . Tvertimot . Dette er også meget sentralt i diskusjonen om hva regjeringsadvokaten er for noe , hvilket mandat og hvilken komperanse institusjonen har.

Som det fremgår av Instruksen §11 og forursetningsvis av § 2 , skal regjeringsadvokaten kommunisere med fagdepartementet , også i saker hvor embetsmann/ tjenestemann er saksøkt eller er saksoker . Opplysninger skal altså meddeles videre -i strid med advokatforskriften som i pkt 2.3.1, førtse ledd , første pkg , forbyr videre formidling av slik informasjomn .

Eksempelvis er juridisk rådgiving under advokatvirksomhet underlagt andre ansvarsreglet enn juridisk rådgiving gitt i forbindelse av drift av ett selskap hvor juristen er ansatt eller på andre måter engassjert
Denne selvstendighet kan også beskrives som uavhengighet til sakens parter og oppdraget og er kommet til utttrykk i advokatforskriften pkt. 2.1.1 .
Hverken husjuristen eller regjeringsavdokaten er uavhengige i forhold til deres oppdragsgiver/ foresatte .
Påstanden om eksistensen av en slik uavhengighet vil fremstå som fullstendig avsurd..

Det følger av det ovennevnte at regjeringsadvokaten hverken i henvœrende sak eller noen annen sak har vœrt , er eller kan bli utstyrt med prossessfullmakt.
Det er faktisk en umulighet , hvilket bekrefter at regjeringsadvokaten fører saker for offentlige organer gjennom instruks som aktiveres etter anmodning .
Som en konsekvens av denne instruksen har regjeringsadvokaten åpenbart ikke anledning til å tre tilbake fra oppdraget, hvilken i sin tur eliminerer påstanden at regjeringsadvokatten opptrer under en prossessfullmakt .
Med andre ord kan regjeringsadvokaten ikke opptre som prossessfullmektig .

Den omtalte instruks kan i prinsippet sammenlignes med med en hvilken som helst arbeidsinstruks hvor man risikerer å bli irettesatt eller avskjediget , dersom instruksen ikke følges
.Regjeringsadvokaten er således underlagt instruksjonsmyndighet, hvilket i sin tur vil ha den konsekvensat så lenge regjeringsadvokaten hevder å opptre som advokat og prossessfullmektig for staten , vil representasjonen vœre i strid med advokatpåskriften kapitel 12 “regler for god advokatskikk” , se spesielt pkt.1.2, annet , tredje og femte ledd, pkt.1.2, annet pkt og videre pkr 2.1.1, 2.1.12, 2.1.3, 2.2, ,2.3.1, 3.1.2, annet pkt , samr pkt3.1.6, 3.2.1 og pkt 3.3

Regjeringsadvokaten fører altså ikke en prossess for staten etter en prossessfullmekt , men derimot etter instruks , hvilket betyr at vedkommende er bundet på hender og føtter .
Regjeringsadvokatens virksomhet strider med andre ord imot de mest grunnleggende prinsipper en advokat bygger sin virksomhet på , herunder prinsippet om advokaters uavhengigget .

Jeg finner det her nødvendig å gjengi advokatforeningens innledende kommertarer til dette prinsipp “:
Som nevnr ovenfor under kommentarene RGA , punkr1.2 er det en forutsetning at advokaten skal kunne utføre sine oppgaver at han er uavhengig og ikke er bundet av andre hensyn enn hensynet til sin klient.

Advokatens uavhengighet er ett grunnleggende prinsipp i ethvert rettssamfunn og er da også det prinsipp som nevnet forst blandt de grunnleggende prinsipper i RGA, punkt 2

Dersom vi for argumentets skyld antar at regjeringsadvokaten skulle finne på å tre tilbake fra ett oppdrag , hvor man følgelig ber klienten ( eksempelvis regjeringen ) om å finne seg en annen advokat , vil vedkommende regjeringsadvokat umiddelbart bli sparket fra sin stilling , dette som en følge av overtredelse( manglende etterlevelse) av offentlig pålagt instruks .

Vi har nå brakt klarhet i forskjellen mellom en advokat og en fast ansatt jutist , at den som måtte ønske å representer en part i en rettsprossess må vœre utstyrt med en prossessfullmakt , samt at regjeringsadvokaten ikke kan drive advokatvirksomhet .
Spørsmålet vi nå skal bevege oss inn i , hvorvidt en part kan la seg representere ved en person som ikke kan arbeide under eller i medhold av en prossessfullmakt, slik tilfellet er med regjeringsadvokaten.

ER REGJERINGSADVOKATEN ÅÍ BETRAKTE SOM PROSSESSFULLMEKTIG ?

Når regjeringsadvokaten blir konfrontert med påstanden om om at man ikke har anledning/kompetanse til å opptre som prossessfullektig under rettergang, viser regjeringsadvokaten forsåvidt til riktig hjemmel , ( tviteloven §3.3) , for hvem som kan opptre som prossessfullmektig , men bortsett fra en blottet forutsetning , gis det ingen nœrmere redegjørelsefor hvorvidt regjeringsadvokaten skal vœre omfattet av denne bestemmelsen, og i såfall hvilken del av bestemmelsen som gir regjeringsadvokaten hjemmel til å handle som prossessfullmektig for staten.

I medhold av tvisteloven §3.3 kan følgende personer opptre som prossessfullmektig “

:1. Advokater.
2. Autiorisert advokatfullmektig ansatt i samme virksomhet som nr. 1
3. Partens nœrmetse ansatte i nœringsvirksomhet knyttet til tvisten ,
4. Annen skikket person som enten ikke driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpvirksomhet , eller - som i motsatt fall - oppfyller vilkårene i dl § 218 og
5. utenlandsk advokat .

Merk her at som en forutsetning for å kunne opptre som prosessfullmektig - uavhengig av hvilket alternativ som legges til grunn - er at vedkommende er gitt prossessfullmakt i tråd med tvisteloven § 3-4 , første ledd .
For å si det litt populœrt”; Uten prossessfullmakt, ingen representasjon , og som jeg allerede har slått fast ovenfor så har regjeringsadvokaten aldri vœrt i besittelse av en prossessfullmakt i noen sak , og da sier det seg selv at refjeringsadvokaten heller ikke - på lovlig vis - noen gang har opptrådt som prossessfullemktig i noen rettsal .

I brev av 2 mai 2011 uttalte regjeringsadvokaten følgende til Sivilombudsmnnen i sak om dokumentinnsyn i hervœrende sakskompleks .
Regjeringsadvokaten driver ikke formell forvaltningsvirksomhet, men advokatvirksomhet på linje med andre advokater “

Regjeringsadvokaten har dermed selv slått fast , en gang for alle hvordan man ser på sin egen virksomhet .
Som jeg straks skal komme tilbake til , beskriver denne anførselen ( gitt til Sivilombudsmannen ) en virksomhet som strider med instruksen i §3 og er dermed er virksomheten ulovlig .

I regjeringsadvokatens argumentasjon ( i korrespondanse med meg og sivilombudsmanneni 2011) sammenligner man seg selv med ansatte advokater , både interne- og organisasjonsadvokater .
Det er ingen uenighet i at jurister kan la seg ansette i selskaper/organisasjoner og gjennom sitt ansettelsesfiorhold utføre juridiske oppdrag for sin arbeidsgiver , men å kunne opptre som prossessfullmektiger og for sin arbeidsgiver - i retten -må vilkårene i ett av alternativene , som er listet opp i tvisteloven § 3-3 VŒRE OPPFYLT , samt at det må eksistere ett reellt fullmaktsforhold og en reell prossessfullmakt som ikke er underlagt noen restriksjoner / begrensinger mht. tilbakekall/fratreden.
Slik jeg forstår det , hjemler regjeringsadvokaten sin repersentasjon for det offentlige i tvisteloven§3*3 , nr, 3 .
Tvisteloven § 3-3, nr. 1 og 4 er utelukket .

Tvisteloven tar utgngspunkt i at parten selv kan prosedere sin sak .
Alternativt kan vedkommende engasjere en ekstern prossessfullmektig, eller eksempelvis la en av sine nœrmetse ansatte prosedere saken , men da for sistnevntes del - under en forutsetning ar representanten i det alminnelige handler på vegne av parten på det feltet saken gjelder,jf. Rt1996-1379
Ett prossessoppdrag vil ikke i seg selv tilfredsstille lovens krav , jf samme avgjørelse . Det samme må gjelde en instruks fra arbeidsgiver .
I og med at regjringsadvokaten bare i de sjeldneste tilfelle - om i det hele tatt oppfyller dette kravet , kan man slå fast at regjeringsadvokaten i utgangspunktetikke kan opptre som prossessfullemktig for offentlige parter .

“At det ikke eksisterer ( og med nødvendighet ikke kan eksistere) noen prossessfullmakt mellom regjeringsadvokaten og den offentlige “anmoder” er i seg selv tilstrekkelig for å kunne slå fast at det ikke eksisterer ett lovformelig prossessfullmektigforhold mellom regjeringsadvokaten og de to involverte departement i hervœrende sakskompleks.

Man er følgelig henvist til å slutte at at regjeringsadvokaten er å anse som partsrepresentanti retten, med de begrensinger som da gjelder, jf, tvisteloven §2-3 , første ledd i.f. og at staten følgelig er selvprosederende i de saker hvor regjeringsadvokaten opptrer “

Konklusjonen er dermed at regjeringsadvokaten ikke kan opptre som prossessfullmektig for noen domstol.

REGJERINGSADVOKATENS OMKOSTNINGSKRAV SVIKTER PÅ TO GRUNNLAG.
Dersom vi for argumentets skyld forutsetter at tvisteloven likevel gir regjeringsadvokaten hjemmel til å opptre som prossessfullmektig  for det offentlige , vil regjeringsadvokaten likevel av minst av to grunner - ikke kunne ta seg betalt for dette arbeide på det grunnlag som hevdes , og jeg går tilbake til problemstillingen nevnt under pkt. 2.1 ovenfor , nemlig at staten er selvprosederendeog har uansett ikke hatt noe økonomisk tap .
Ad 1 “: Staten er selvprosederende .

Regjeringsadvokaten har ikke pådratt seg utgifter i forbindelse med det aktuelle saksanlegget . Med andre ord har ikke staten hatt noe økonomisk tap .
Økonomisk tap er som kjent ett ubetinget  erstatningsrettslig vilkår ,
Regjeringsadvokaten har altså ikke påtatt seg tap knyttet til de to spesifikke saker og har heller ikke presentert honorarkrav til oppdragsgiver/klient , dvs de to departement .
Departementene har på sin side ikke betalt regjeringsadvokaten for disse ikke-eksisterende honorarkravene.
En slik utbetaling ville uansett vœre istrid med instruksen §3 som forhindrer regjeringsadvokaten å drive advokatfirma for egen regning .

Regjeringsadvokatens utgifter ( kontorleie, lønninger .m.m er forøvrig utredet på forhånd av den som finansierer kontoeret (SMK) og ett omkostningskrav i en konkret sak kan dermed uansett ikke forsvares .
Det foreligger ikke noe påviselig økonomisk tap .

Eksempelvis er det likegyldig om en av kontorets advokater sitter på kontoret eller går i retten for å representere sin eneste oppdragsgiver Staten .
Advokaten får sin lønn fra staten uansett, og staten på sin side har en fiksert lønnsforpliktelseoverfor den ansatte juristen, helt uavhengig om juristen er i retten eller sitter på kontoret og gjør annet forefallende arbeide .
Følgelig har ikke staten pådratt seg sœrskilte kosrtnader til lønn e.l ved den gitte sak og kan ikke påberope seg noe økonomisk tap.

Altså at regjeringsadvokaten til daglig arbeider for parten -eksempelvis for justisdepartementet , eller landbruks- og matdepartementet- på det feltet saken gjelder .
Og om en slik fullmakt hadde eksistert, hadde ikke regjeringsadvokaten hatt myndighet til å tre tilbake fra fullmaktsforholdet uten samtidig å måtte krenke instruks for regjeringsadvojken § 2,

Jeg minner forøvrig om at motivene i tvisteloven om tilkjennelse av omkostninger ikke er at den vinnende part skal tjene penger på rettsprossessen , men at vedkommende ikke skal tape penger .Endelig mener jeg at SI ikke har vurdert ( prøvet) dene innsigelsen .

Tvertimot har SI bare forutsatt at regjeringsadvokaten representerer staten ( som advokat/prossessfullmektig) og at denne ordning skal kunne reises ut av instruks for regjeringsadvokaten .
Denne instruks pålegger som kjent regjeringsadvokaten å bistå ved behov , men den gir ikke regjeringsadvokaen er rett til å opptre som prossessfullmektig.

Tvertimot står den som ett absolutt hinder for en slik representasjon.
Bestemmelsen om hvem som kan opptre som prossessfullmektig , finner man som nevnt ovenfor i tvisteloven §3-3, og altså ikke i den nevnte instruks.

At domstolene har akseptert denne praksis skyldes ikke at den er lovlig, men at ingen har protestert mot den , samt at dommerne i beste fall -tror at det skal vœre slik . Noe lovgrunnlag for regjeringsadvokens salœrkrav eksisterer ikke .

Staten er altså selvprosederende når den lar seg “representere “ ved regjeringsadvokaten. At staten v/ Justisdepartementet og v/Landbruks og matdepartementet har vœrt selvprosederende har som konsekvens  at disse departement og deres medhjelpere ikke har krav på mere enn “rimelig godtgjøring”, jf tvisteloven §20-5 , første ledd, siste pkt.
I og med at de offentlige tjenestemenn , som er ansatt hos regjeringsadvokaten og i departementene er fast lønnet av staten , vil ethvert forsøk på å kreve seg tilkjent omkostninger , også rimelig godtgjøring ,bli å betrakte som forsøk på bedrageri .
Ad 2-Staten har ikke hatt noe økonomisk tap.

En forutsetning for å kunne kreve omkostninger erstattet , er at det finnes ett gyldig grunnlag . Det må eksempelvis kunne påvises /dokumenteres at det er ett reelt økonomisk tap. Det sier seg selv at uten ett dokumentert økonomisk tap , finnes det intet grunnlag for å bygge ett ersttaningskrav på .
A ramse opp arbeidestimer - slik regjeringsadvokaten har gjort - dokumenterer ikke økonomisk tap .

Der forlanges det sikker /uomtvistelig dokumentasjonpå at de to departement har betalt honrarer /salœr til regjeringsadvokaten , og som vi nå vet kan det ikke eksistere slike økomomiske oppgjør mellom departementene og regjeringsadvokaten av minst to grunner “:

1. Regjeringsadvokaten har ikke lov til å drive advokat forretning for egen regning og har følgelig ikke lov til å skrive ut timer til sin arbeidsgiver ( som jo betaler kontorets ansatte fast lønn uansett og 2”: departenmentene/klientene har ikke hatt utgifter i forbindelse med regjeringsadvokatens engasjement.

Regjeringsadvokaten hat også hevdet at man gjennom domstolpraksis er gitt tilltaelse til å ta markedspris . Uttalelsen taler for seg hvor galt det er fatt. Det korrekte er at det overhodet ikke er tillatt å ta seg betalt., jf, instruksen §3 .Noe annet ville vœre i strid med instruksen .

Regjeringsadvokaten driver ikke for egen regning. og dets jurister er fast ansatte med fast lønn. Regjeringsadvokaten har ikke hjemmel til å ta betalt for sitt arbeid, enn mindre å kreve “markedspris” av den som har gått til sak mot det offentlige .
Det offentlige organ som har bedt om og fått regjeringsadvokatenes bistand i retten, betaler ikke for bistanden , og statsministerens kontor-som finasierer regjeringsadvokaten - kan på sin side ikke framlegge dokumentasjon på at man har hatt utgifter med administrasjon/ driften av regjeringsadvokaten utover det årlig budsjetterte . Det finnes intet tap ved utførelsen av regjeringsadvokatens arbeide .
Like fullt hevdes det at man har lov til å ta markedspris.

At denne praksis , som ikke kan betraktes som noe annet enn bedrageri , har kunne fortsette , skyldes åpenbart domstolens velsignelse, hvilket i sin tur skapes mistillit til rettsvesenet og det offentlige forvaltning av midler .  Denne spesialavtalen som foreligger mellom regjeringsadvokaetn og domstolene gir selvsagt ikke den nevnte praksis det minste legimitet,

For ytterligere å underbygge at staten er selvprosederende i saker hvor regjeringsadvoakten fører sak på statens vegne , kan vi se til statens innkrevingssentral ( SI) .

SI forfølger statens krav , men er ikke å anse  som prosessfullemktig i saker for retten , dette selv om SIs direktor utteder prossessfullmakt til egne juridiske konsulenter som går i retten . Dette var også situasjonen før SI - loven trådte i kraft .

Merk her at rettspraksis i realiteten har fastslått at en slik prossessfullmakt ikke er å anse som engasjement av prossessfullmektig, men derimot som delegering av partsrettigheter . Prossesuelt er staten å anse som selvprosedernde jf. HR-2002-00201.

Litt forenklet sagt er regjeringsadvokatens oppgave å forfølge statens rettslige interersseer ,mens SI s opgave er å forfølge statens økonimiske interesser . I prinsippet er det ingen forskjell mellom disse to institusjoner når de går i retten og repesenterer staten.

Høyesterett har allerede lagt til grunn at når SI går i retten er staten å an se som selvprosedrende.
Det samme må gjelde når regjeringsadvokaten går i retten . Dette bekreftes forsåvidt av instruksen § 2 hvor det eksplisitt nevnes at regjeringsasdvokaten er statens representant ( agent) i saker for EMD
Det er ingen forskjell fra det arbeid regjeringsadvokaten gjør i Strasbourg til det arbeidet regjeringsadvokaten gjør for sin atbeidsgiver i en hvilken som helst norsk domstol.

I lys av det som her er gjennomgått kan vi for sakens del slå fast at regjeringsadvokaten i beste fall har ivaretatt partsrettighetene til staten , eller sagt med andre ord “: staten har vœrt selvprosederende ved regjeringsadvokatens reperesentasjon / tilstedevœrelse i retten og har følgelig krav på å få dekket “rimelig godtgjøring” , jf. tvisteloven §20-5 , første ledd, siste pkt.

De tilkjente omkostningene savner alrså hjemmel og skal følgelig ettergies , jf, iså måte rundskriv G-09/2010, spesielt pkt.6.3 første avsnirr , annet pkt.

Som indikert like oven for, står regjeringsadvokaten / staten fritt å frafalle krav som er tvilsomme , eller som skulle mangle rettslig grunnlag , selv om der foreligger rettslig krav over omkostningskravet ,
Skulle ikke staten frakalle kravet , vil innsigelsen likevel kunne fremmes under tvangsfullbyrdese, jf. tvangfullbyrdelsesloven §4-2, førtse ledd , litra bog §5-6, første ledd .

Lagmannsretten har kun tatt stilling til omkostningskravets størrelse og ikke dets lovlighet/gyldighet . Sistnevnte er altså ikke rettskraftig avgjort og følgelig er namsmyndigheten forpliktet til å ta presussielt stilling til innsigelsen , og om nødvendig ta den til følge , jf. forså vidt tvangfullbyrdelsesloven §5 - 6 , annet ledd og Lg 2007-0188846

Før vi fortsetter kan det vœre nyttig med en oppsummering så langt “:
1. Regjeringsadvokaten har gjennom instruks ikke lov å drive advokatvirksomhet for egen regning, jf, Instruks for regjeringsadvokaten §3
2. Regjeringsadvokaten har ikke fakturert hverken Justisdepartementet leller Landbruks- og matdepartementet, for det arbeide som er utført i saken , hvilket er i tråd med nr.1 .
3, De to departementene har i tråd med nr. 1 og 2 ikke betalt for det arbeide regjeringsadvokaten måtte ha utført i saken .
4. Regjeringsadvokatens omkostningsoppgave , så langt det gjelder salœr , strider folgelig mot pkt 1-3 .

I lys av dissr 4 omtendigheter - som bekrefter at hverken regjeringsadvokaten eller de to departement har hatt noe økonomisk tap og følgelig ikke kan forsvare omkostningsoppgaven- er det klart at regjeringsadvokaten savner rettsgrunnlag for sitt salœrkrav . Salœrkravet fremstår som ett åpenbart forsøk til å bedra under og ved hjelp av prossess, og ethvert forsøk på inndrivelse av slike krav -også SI engasjement , vil bli og betrakte som forsøk og medvirkning til bedrageri ..

Til tross for dette har regjeringsadvokaten lykkes i både tingretten og Lagmannsretten hvor domstolene med sine avgjørelser - helt klart har gått utenomm sin kompetansenår de har lagt til grunn regjeringsadvokatens omkostningsoppgave, dette uten å ha prøver og langt mindre påvist det økonomiske tap som man etetr disse oppgaver hevder å ha pådratt seg .
En dommslutning som går ut på å betale erstaning for saksomkostninger ( honorar/salœr) , som den seirende opart ikke har pådratt seg - kan pg,a sitt innhold åpenbart ikke fullbyrdes .
Pengekrav som ikke har lovens beskyttelse, kan ikke gjøres gjeldende og kan da heller ikke forfalle til betaling . I så måte er kravet ikke forfalt , og det materialle vilkåret for tvangskraft er dermed ikke oppfylt , jf.tvangsfullbyrdelsesloven § 4-4 .

Det bør understrekes at domstolene i hervœrende sak bare har vœrt prøver hvorvidt vilkårene for å ilegge omkostninger er oppfylt , jf, tvisteloven §20-2 første ledd( kort sagr dersom man vinner saken er vilkåret oppfylt , samt summarisk -omkostningskravet størrelse.
Hvorvidt vilkårene for å kunne kreve full erstatning , var oppfylt var derimot ikke prøvet , hvilket fremgår av dommslutningenog premissene for denne .
Retten har uten videre lagt til grunn at regjeringsadvokaten skal tilkjennes ett gitt beløp , beregnet etter en oppgitt timepris og ett gitt antall timer , ig dermed har domstolen gjort den kardinalfeilå tilkjenne omkostninger til en offentlig institusjon , som ikke har lov å kreve omkostninger , og som heller olle kan pådta seg omkostninger .

Ingen har stilt spørsmålstegn ved - og domstolen har heller ikke prøvd - hvorvidt regjeringsadvokaten har hjemmel til å krteve seg betalt for dette arbeid , om regjeringsadvokaten har fakturert Justisdepartementet og landnruks - og matdepartementet for sine honorarer elelr om de to departement faktisk har betalt regjeringsadvokaten det beløp som nå søkes innkrevet.

Innsigelsen om at de to departement ikke har blitt fakturert for regjeringsadvokatens engasjement og følgelig ikke har pådratt seg noe økonomisk tap, skal namsmyndighetene ta stilling til og dermed har jeg kommet over i vurderingen om namsmyndihetenes kompetanse mht fremlnte innsigelser .
SI mener nemlig at man ikke har anledning til å prøve innsigelsene , hvilket åpenbart er feil.

GENERELT OM NAMSMYNDIGEHTENES KOMPETANSE TIL Å PRØVE TVANGSGRUNNLAGET .

Som indirekt like oven for , er namsmyndighetene når vilkårene foreligger - förpliktat till å prøve alle innsigelser , igså innsigelser mot tvangsgrunnlaget ,jf. tvangfullbyrdelsesloven § 2-1 ANNET LEDD .

Dette har SI - enten som følge av inkopetanseeller usaklig påvirkning ( les”; korrumpering) nektet å gjøre .

Domstolenen skal på eget tiltak anvende gjeldende rettsregler , jf tvisteloven § 11-3 , første punkt. Dersom domstolen under anvendelse av en rettsregel akter å benytte ett faktum, som ikke har vœrt tema i saken , er retten forpliktet til å sørge for kon tradiksjon, jf. tvisteliven § 11-1 , tredje ledd . Ingen av de fire ovennevnte forutsetsetninger var gjort til gjenstand for prøving da saken gikk for domstolene,.

Som indikert fremgår det av tvisteloven §11-1 , tredje ledd, første punktat retten ikke kan bygge sin avgjørelse på ett faktisk grunnlag partene ikke har hatt anledning til å uttale seg om .
Lagmannsretten har i hervœrende sak fortsatt og lagt til grunn ett faktum som ikke har vœrt tema i saken , nemlig det som er listet opp i pkt 1-4 ovenfor , og man står derved ovenfor en krenkelse av det kontradiktoriske prinsipp , hvilket ansees å vœre en alvorlig sakbehandlingsfeil-under prossess - ville ha ledet til opphevelse.
Jeg legger til her at det i rettsparksis er lagt til grunn at rettens feilaktige forutsetning mht det faktum avgjørelsen  ble bygget på , er å likestille med de tilfeller hvor retten uttykkelig har bygget på det faktum som partene ikke har hatt forutsetning til å uttale seg om , jf Rt -2012-1218 , note 50 , siste pkt , samt note 51, nest siste og siste punkt . Uavhengig av hva SI onsker og mener , har namsmannen kompetanse til å underkjenneen rettsavgjørelse- elelr deler av denne , dersom det er begått sakbehandlingsfeil av en lik art at avgjørelsen må betraktes som en nullitet, hvilket åpenbart er ilfellet i hertvœrende sak.
Hjemmelen for en slik underkjennelse er tvangsfullbyrdelesloven §4-2 første ledd, litra A .

AVSLUTTENDE KOMMENTAR.

Vi har i hervœrende dokument avklart følgende “:
* Regjeringsadvokaten kan ikke drive advokatvirksomhet
* Regjeringsasvokaten kan følgelig ikke fakturere salœrer
*Regjeringsadvokaten kan heller ikke ta imot betaling for salœrer.
*Regjeringsadvokaten kan ikke kreve motparten for salœrer
* Regjeringsadvokaten driver sin virksomj\het i medhold av instruks.

SVEIN JOHNSEN
HALVORSLI GRUNDERVIRKSOMHET
VESTERFJELL 17.04.17

 

EU-retten bygger på Inkvisisdjonsprinsippet . Både fysiske og juridiske personer har plikt til å la seg og sine barn kontrollere og de vesener som foretar kontrollen , har krav på politiets bistand til å gjennomføre kontrollen med tvang. Det maktmisbruk som utfolder seg i ett slikt system er grotesk.

Dette har bonde Svein Johnsen og hans familie fått smertelig erfare gjennom flere års kamp der Mattilsynet i Melvik kommune har trakkassert og forfulgt familien i forsøk på å frarive familien rett til å drive med sitt "livsverk":http://gallerigrabolsodegarden.com/2017/03/27/justismord-og-personforfolgelse/

Mattilsynet kom på utallige tilsyn og kom med unødige befalinger om hva som burde rettes opp på garden  ett eksempel er at de skulle presse Svein Johnsen til å frakte  100 kyr  fra fjellbeitet som ligger 6 mil fra  garden , slik at veterinœr Gro Leite Andersen fikk oppleve at en mann la seg paddeflatt for henne .

Svein Johnsen er en stø og solid mann som har integritet, I kafkaprossessen som fulgte var det mange involverte , Skatt Nord, NAV , Fylkesmannen ,Arbeidstilsynet  politimester Ole Bedrup Sœverud ble belønnet for sine løgnaktige ryktemakeri ved at han ble forfremmet til statsadvokat.

Uten at det foreligger ett eneste konkret dokumentasjon på at dyrene ble utsatt for noen form for brudd på dyrrevelferdsloven , ble dyrene tvangsslaktet og Svein Johnsen ble nektet å drive med dyr I  "86år":http://gallerigrabolsodegarden.com/2017/01/15/boeretillatelse-for-hoygaffel/