Publisert på

SKRAPESYKE, IKKE «SKRANTESYKE»?

DSC01376.JPG

En facebookvenn gjorde meg oppmerksom på dette innlegget av overlege ved Tynseth sykehusn , Hans J. Engan , som ble refusert av norske aviser .
Jeg synes dette er så viktig at jeg tar meg den frihet å formidle dette videre .
Fakta”:
Det er knapt noen nålevende norsk naturverner som har jobbet så mye med rovviltsaken gjennom så mange år som Engan. Han var leder av Naturvernforbundet under Alta-Kautokeino-striden og har stått på kolossalt. Jeg tipper at antall debattkronikker fra hans hånd er firesifrede, kommenterer Ree.
Prisen deles ikke ut hvert år, og ifølge Ree er den å regne som et slags æresmedlemskap.

Engan er opprinnelig fra Ålen i Sør-Trøndelag, men er nå bosatt på Tynset der han jobber som overlege ved Tynset sykehus. 69-åringen har alltid vært interessert i miljøspørsmål, og i perioden 1970-78 satt han i styret for Naturvernforbundet sentralt og var formann fra 1978 til -81. Hovedinteressen hans var rovvilt, derfor fikk han hovedansvar for dette  “området”:https://www.ostlendingen.no/nyheter/rovviltpris-til-hans-j-engan/s/2-2.2757-1.4522800
Skrapesyke er en gammelt kjent «prionsykdom» hos sau, nært beslektet med bl.a. CWD (chronic waisting disease) på hjortevilt i USA, Kugalskap, samt Creutzfeldt-Jakobs sykdom og Kuru hos mennesker. Samtlige av disse degenerative hjernesykdommene er sjeldne, men alltid dødelige når de bryter ut. Dette er smittsomme sykdommer, og smittestoffet er et sykdomsfremmende protein, et såkalt prion. Smittestoffet formerer seg i kroppen til individer som blir smittet, og opphopning av prioner i sentralnervesystemet bryter bl.a. ned hjernen hos ofrene. I dag finnes ingen kur for slik sykdom. Det gjelder å hindre at smitte brer seg.
Fremskritt innen laboratorieteknikk, biologi, medisin og veterinærmedisin har gjort det mulig å komme disse sykdommene litt nærmere inn på livet. Bl.a. stor økonomisk og menneskelig innsats under Kugalskap-epidemien i Storbritannia skaffet mye ny kunnskap. Innledningsvis er det viktig å fremheve at det ble påvist at prionsykdommer kan krysse artsgrenser(!). Det ble også påvist at slike sykdommer kunne krysse artsgrensen fra andre dyrearter til mennesker. Dette er kunnskap som merkelig nok ikke synes å ha nådd frem til fagmiljøer her i landet. (J.fr. uttalelser fra f.eks. Veterinærdirektoratet og Mattilsynet ut over høsten 2016).
I utlandet er det i dag en ganske så stor enighet i om at Kugalskap-epidemien skyldtes at slakteavfall fra skrapesyk sau var blitt blandet inn i kraftfor til storfe.
Kuene ble smittet, og kjøttet fra disse smittet og drepte et hundretall mennesker i det som kalles Creutzfeldt-Jakobs sykdom.

Det ble påvist at syke kuer kunne smitte andre kuer, og at smitte fra syke kuer kunne føre smitten tilbake til sau, og i laboratorieforsøk også over til andre dyrearter. Store og kostbare saneringstiltak ble satt i gang, bl.a. med nedslaktning av tusener av storfe, og man fikk, – så vidt man vet, en svært truende situasjon under kontroll.
Epidemien skapte krisestemning spesielt i Storbritannia, men også i flere andre land i Europa. Man lyktes å unngå en formidabel katastrofe fordi man tok situasjonen på alvor, og kanskje fordi man i dette tilfellet hadde med husdyr å gjøre. Innsatsen var enorm, og saneringen hadde en prislapp på i alt ca. 100 milliarder kroner. Forskningen viste at det finnes visse biologiske sperrer for overgang mellom arter, men disse sperrene er ikke absolutte(!). Prionsykdommer ser dessuten ut til å kunne bli mer aggressive i tilfeller hvor overgang til nye arter skjer.

ANDRE UTBRUDD AV PRIONSYKDOM.
I flere stater i USA har man de siste ti-årene hatt betydelige utbrudd av prionsykdommen CWD (chronic waisting disease) hos flere arter av hjortevilt, og dette har fått store konsekvenser for jakt og forvaltning, for håndtering av slakteredskaper, og også for bruk og omsetning av kjøtt. Man vet ikke hvor smitten opprinnelig er kommet fra. Det har vært diskusjoner om det kan ha vært fra villsauarter, fra viltfarmer eller fra husdyr. Man famler fortsatt etter botemidler. Generelt har man grepet til hardhendte saneringstiltak der prionsykdom er blitt oppdaget, bl.a. med nedskyting av alt hjortevilt i store områder omkring et påvist smittested.

DSC01375.JPG
NÅ OGSÅ HOS OSS.
Nå er en lignende viltsykdom også kommet til oss. I 2016 ble det påvist prionsykdom hos tre stk. rein i Nordfjella villreinområde i Buskerud/Sogn og Fjordane, og dessuten hos to stk. elger i Selbu i Sør-Trøndelag. Dette betyr at prionsykdom har dukket opp hos to forskjellige hjorteviltarter i stor avstand fra hverandre, og avstanden mellom disse to stedene utelukker at disse dyrene kan ha hatt direkte kontakt med hverandre.

De må ha blitt smittet på hvert sitt sted. De dyrene som fortsatt var i live da de ble funnet hadde typiske symptomene med generell avkrefting, samt vansker med balanse og bevegelser. Prøver som ble sendt til undersøkelse viste at dyrene hadde prionsykdom. Det er verdt å merke seg at det er første gang at slik sykdom er påvist hos ville hjortedyr i Europa, og slik sykdom er heller ikke blitt påvist hos andre ville dyrearter i vår verdensdel.
NY SYKDOM?
Hvordan oppstår en slik «ny» smittsom sykdom hos en dyreart? Årsaken er som oftest at et gammelt smittestoff møter en ny art i et nytt miljø hvor smittestoffet ikke har vært til stede tidligere. Medvirkende til at overgang skjer kan være at selve smittestoffet har vært utsatt for mutasjoner eller andre forandringer underveis, eller at den nye arten det møter på har de genetiske egenskapene som skal til «for å få nøkkelen til å passe i låsen». Slik kan det f. eks. være for virussykdommer, for soppsykdommer og bakterielle sykdommer, og også for aktuelle prionsykdommer. Men forløpet av sykdommene og symptomene kan variere noe fra art til art.
Man vet at det hittil er påvist minst sju forskjellige varianter av skrapesyke hos sau. Skrapesyke på sau har i vår verdensdel vært kjent bl.a. i England og på Island i svært lang tid, og i Norge i flere tiår. Ca. 20. desember i året 2000 ble det slått stort opp i norske media at det var funnet en ny variant av skrapesyke her i landet, og at man hadde fått påvist utbrudd av denne sykdommen hos sauebesetninger i flere landsdeler. Denne formen skilte seg angivelig ut fra tidligere kjente typer av skrapesyke i det at sauene ikke sto og «skrapte seg» pga. kløe, men at det mer var symptomer i form av ustøhet og balanseproblemer.
Den gang prøvde myndighetene som vanlig å berolige sauebøndene og den øvrige befolkningen med at denne formen for skrapesyke syntes å være mindre smittsom enn andre former, og at man i nær framtid skulle sende smittemateriale bl.a. til Frankrike for testing på forsøksdyr. Man ville angivelig ikke kunne få svar på dette før om flere måneder. Tidspunktet for oppslaget like før jul var kanskje ikke helt tilfeldig valgt, og som vel planlagt var, kokte det hele bort med julegrøten og månedene som gikk. Den eneste følgen som dette utbruddet fikk, synes for meg å ha vært at man fikk en egen betegnelse på denne varianten, og at myndighetene senere skulle komme til å trappe ned på de strenge restriksjonene og reaksjonene som var blitt fulgt tidligere når det var blitt påvist skrapesyke i sauebesetninger, bl.a. fordi den nye varianten ble betraktet som mindre smittsom.
3. 
HVORDAN SMITTER PRIONSYKDOMMER?
Forskning som bl.a. er blitt gjort under «Kugalskap-epidemien»i Storbritannia og under CWD-epidemien i USA har vist at inkubasjonstiden hos prionsmittede dyr kan variere sterkt, og at det kan gå lang tid før smitte bryter ut i full sykdom. I denne tiden er det så godt som umulig å påvise sykdommen. Dyrene kan under sykdomsutviklingen likevel spre smitte bl.a. gjennom f. eks. spytt, urin og avføring. Og ikke nok med det. Smitten har vist seg å være svært motstandsdyktig, og kan holde seg smittefarlig i markdekket i flere år. Fra Creutzfeldt- Jakobs sykdom hos mennesker vet man at smitte dessuten kan skje ved direkte overføring av vev fra et individ til et annet, f.eks. ved transplantasjoner.
HVA HAR VÅRE MYNDIGHETER GJORT?

Jeg vet at forskere i en del andre land har stilt seg undrende og kritisk til den mangel på interesse og engasjement som skandinaviske forskningsmiljøer og landbruks- og miljømyndigheter har vist når det gjelder prionsykdommer på dyr. I vårt land har man f. eks. en driftsform for sauehold som man ikke finner noe annet sted i verden, og som nærmest kan betegnes som et «prøveprosjekt» på hvordan prionsykdommer kan finne på å smitte over til nye arter. Hvert eneste år i mange ti-år har man sendt ca. to og en halv millioner sau ut på utmarksbeite til møtes med bortimot en halv million ville hjortedyr (elg, hjort, villrein og rådyr) og ca. 300.000 tamrein. Ut fra det som er nevnt tidligere i denne artikkelen, mener jeg at dette kan ha vært «å bestille» potensielle artskrysninger av prionsykdom, og at smitten som nå er påvist hos hjortevilt hos oss, meget og mest sannsynlig har kommet fra skrapesyk sau.
PÅFALLENDE REAKSJON.
Reaksjonen som er kommet fra våre myndigheter i den aktuelle situasjonen har hittil vært svært påfallende, og kan styrke mistanken om at de vil prøve å holde egne feil skjult for en hver pris. Landbruksdepartementet med Mattilsynet og Veterinærdirektoratet har lansert det som har skjedd som «en helt ny sykdom», en sykdom som de for anledningen har kalt «SKRANTESYKE».
Med stor mediedekning har de satt i gang et overvåkingsprogram av hjortevilt i de mest aktuelle områdene, bl.a. med planlagt undersøkelse av 12.000 hjerner av rein og elg. For jegere og tamreineiere er det lagt ned forbud mot utsetting av saltsteiner for hjortevilt. Men ikke for sauebønder når det gjelder utsetting av saltsteiner for sau(!). Dette til tross for at det stort sett gjelder de samme utmarkene, og til tross for at vilt og sau neppe ser så stor forskjell på saltsteiner, og på smittestoffer som ev. måtte bli spredt via slike. For tamrein er det dessuten innført restriksjoner når det gjelder overføring av dyr og slakteprodukter mellom landsdeler.
Men sauen som mulig smittekilde er ikke nevnt med ett ord(!). Folk fra Mattilsynet og Veterinærdirektoratet har dessuten i flere intervjuer påstått at prionsykdom ikke kan krysse artsgrenser, og at dette ikke er farlig for folkehelsa.

Begge deler er gal informasjon. La meg spørre: Hva er det folk ikke skal vite? Og ytterligere et spørsmål: Som ansvarlig for vårt ville dyreliv, -hvor har det såkalte Miljø- og Klimadepartementet vært i denne saken?
De tiltakene som er nevnt når det gjelder overvåking av hjortevilt er naturligvis velment og bra. Nå er imidlertid beitesesongen for sau over, og i tillegg til det som allerede er gjort, burde det allerede sist høst ha vært satt i gang en storstilt undersøkelse av sauebesetninger og av sau og sauehjerner på slakteriene, og det burde allerede nå, og som et hastetiltak før man vet mer, i første omgang ha vært satt i verk planer for å skille sau og hjortevilt på utmarksbeiter i de overnevnte aktuelle landsdelene. I tillegg burde de påviste priontypene på hjortevilt ha vært testet opp mot kjente prionvarianter på sau. Men slike undersøkelser bør og må i aktuelle situasjon ikke utføres her i landet. Til det er ansvarlige myndigheter for mye involvert i den mulige årsaken til sykdommen.
Jeg vet naturligvis at bønder og landbruksmyndigheter har satset stort på sauehold over store deler av landet, men jeg vet også at den holdningen som myndighetene nå viser, er å stikke hodet i sanden! Det er ille å mangle kunnskap, men det er like ille hvis hensikten har vært å forsøke å skjule kunnskap.
Begge deler kan i verste fall få store konsekvenser, både i vårt land og i tilstøtende naboland. Det er kanskje en ørliten mulighet for at myndighetene kan lykkes med sine ev. forsøk på avledningsmanøvrer, og at sykdommen kan forsvinne av seg selv uten ytterligere tiltak. Men jeg tviler sterkt på om det vil lykkes. Erfaringene fra andre land er skremmende i så måte. Jeg vil i den sammenheng minne om at de påviste sykdomstilfellene på rein i Nordfjella er funnet like i grensesonen til vår store villreinbestand på Hardangervidda, og at de påviste tilfellene på elg i Selbu i Sør-Trøndelag er funnet nær de beste elgområdene i Norge og Sverige, likeledes nær de store tamreinområdene i Midt- og Nord-Skandinavia.

Dette viser perspektivene og de mulige konsekvensene av de tiltak som myndighetene nå gjør eller ikke gjør. Dette angår verdifulle viltstammer og store naturverdier både her i landet og i våre naboland, likeledes fremtiden for sauehold og tamreindrift som næring her i landet.
Hans J. Engan.
2500 Tynset
 

https://www.youtube.com/watch?v=aTM7lXlZKug