logo.akt.gruppe

 

I 2008 vedtok Stortinget en lov som kan synes å bryte med barnekonvensjonen – ved at barn under 12 år kan bli “lurt” til å bistå politiet med å angi sine nærmeste.
Det er en menneskerett at det skal være frivillig å forklare til myndighetene om noe som kan medføre straffereaksjon for en selv eller sine nærmeste. I siviliserte samfunn har en da ikke forklaringsplikt, for en ønsker ikke å belaste noen med å måtte tvinges til å lyve – for det er jo alltid alternativet til å snakke sant. I usiviliserte samfunn, fremtvinges derimot inkremenerende forklaringer enten den som skal forklare seg vil gi dette eller ei, ofte gjennom tortur og lignende metoder som vi her i Norge finner avskyelige.
I denne fremstillingen skal jeg forsøke å belyse nærmere hvordan Norge praktiserer regelen om slikt fritak for for barns del, og om regelverket vi har i dag bryter med menneskerettighetene. Det er særlig viktig å ha klart for seg hva dette spørsmålet dreier seg om; nemlig om barn bør kunne tvinges til å snakke om sine egne foreldre eller andre nærstående; herunder om de derved skal presses til å “lyve” eller “snakke sant”. Begge deler antas å være en stor psykisk påkjenning for barnet både når forklaring gis og senere gjennom livet.
Jeg vil i fremstillingen holde utenfor andre relaterte problemstillinger som er vel så viktige, så som problemene knyttet til måten dommeravhørene foretas på (ledende og gjentatte spørsmål) og gjentatte dommeravhør hvor det åpnes for “input” utenfra om forventninger til hva barnet skal forklare. Begge deler har stor betydning for verdien av dommeravhørene som bevis.

I Bjugnsaken var det slike feil som medførte at alle mennene som vanligvis gikk fremst i 17-mai toget angivelig skulle ha utført overgrep mot ca. 40 barn. Det hører med til historien at Riksadvokaten senere beklaget “glippen” i systemet, og det offentlige tildelte de uheldige i 17-mai toget noen tusenlapper i kompensasjon for de uriktige beskyldningene det norske statsapparatet hadde fått barna til å gjengi.
Straffeprosessloven § 122 lyder som følger:
“Siktedes ektefelle, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken og like nær besvogrede er fritatt for vitneplikt. Som besvogret anses også den besvogredes ektefelle.”
I 2008 ble loven endret. Da ble det vedtatt at fritaksbestemmelsen ikke skulle gjelde for barn under 12 år. Loven ble gitt følgende tillegg:
“Fritak for vitneplikt gjelder ikke for fornærmede eller vitner under 12 år.”
Det som drøftes i denne artikkelen, er nærmere bestemt om denne lovendringen bryter med menneskerettitghetene.
Før lovendringen var utgangspunktet at barn hadde samme vitneplikt som voksne, jf. straffeprosessloven § 108 og at de samme unntak for forklaringsplikt også gjaldt for dem, dvs. også fritaket i § 122 som nevnt ovenfor før lovendringen.
Det var før 2008 ikke gitt ikke egne lovregler om hvordan bestemmelsen skulle praktiseres for barn, med de særlige problem det medfører for dem (herunder når de er modne nok til å danne sine egne synspunkter).
Spørsmålet ble behandlet av Høyesterett i Rt. 2005 s. 1293. Problemstillingen i den konkrete saken var hvorvidt to barn på seks og åtte år skulle underrettes om muligheten for fritak for forklaringsplikt og selv ta stilling til om muligheten skulle benyttes.
Høyesterett konkluderte i denne saken den gang med at barna skulle gjøres kjent med fritaksretten, men at settevergen skulle ta standpunkt til om barna skulle gi forklaring. Det var denne dommen som medførte at straffeprosessloven § 122 fikk unntaket i 2008.
Det synes som at Høyesterett indirekte (uten at det ble drøftet eksplisitt) anvendte bestemmelsen i Barnekonvensjonen art. 12, ved at det ble vist til bestemmelsen i Barneloven som kort tid forut hadde blitt endret fra 12 til 7 år med hensyn til barnets medbestemmelsesrett for å komme i samsvar med Barnekonvensjonen.
Før lovendringen måtte således dommeren i forbindelse med dommeravhør se til at barnet ble gjort kjent med at det ikke hadde plikt til å forklare seg. Etter lovendringen, så får barnet bare orientering om at det må forklare seg at at det er viktig å snakke sant. Deretter blir det foretatt dommeravhør, og i praksis gjentatte dommeravhør ved senere anledninger ut fra samme forutsetning.
FN´s barnekonvensjon som en antar at Høyesterett i 2005 indirekte bygde på, som også gjelder for Norge, bestemmer i artikkel 12 at:
1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
2. For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.
Barnekonvensjonen angir ikke hvor gammelt barnet skal være, og bygger på den forutsetning at det avgjørende er at det er i stand til å danne seg egne synspunkter.

Mange hadde innvendinger mot forslaget til lovendringen i 2008.  Disse mente at barn hadde rett til å bli hørt også når de var yngre enn 12 år (mange barn under 12 år antas av det fleste å være istand til å danne seg egne meninger jf. konvensjonen), og at det kunne bli en belastning for dem å bli “tvunget” eller “lurt” til å forklare seg for eksempel mot egne foreldre.
Blant dem som “protesterte” var Barne- og likestillingsdepartementet . Dette departementet (det var Justisdepartementet som hadde arbeidet med lovendringen), uttalte at det savnet en nærmere vurdering av forslaget i forhold til barnekonvensjonen artikkel 12 om barns rett til medvirkning.
Videre protesterte daværende Barneombud, og uttalte følgende:
«Barneombudet har fått tilbakemeldinger om at Høyesteretts avgjørelse gir forskjellig praksis i Norge i dag (før 2008 red anm). Det er uheldig at dommere tolker avgjørelsen forskjellig og det vil gi barn ulike muligheter/rettigheter i disse sakene. Det er derfor behov for klarere regler på området.

bilde-av-3-sma%cc%8a-barn
Å informere barn om muligheten for fritak fra forklaringsplikten, kan være komplisert fordi det er vanskelig å forstå hvilke konsekvenser et vitneutsagn kan ha. Diskusjonen er også komplisert fordi barnets rett til å uttale seg og barnets generelle rett til beskyttelse for konsekvensen av uttalelsen kan være motstridende. Dessuten kan det handle om påtalemyndighetens behov for bevis i en straffesak der barnet er fornærmet, slik at barnets vitnemål blir avgjørende [for] tiltalen.
Bruk av fritaksretten krever at barnet forstår hva et vitnemål innebærer og denne innsikt må barnet få før det kan uttale seg. Etter FNs barnekonvensjon artikkel 12 kreves det ikke at barnet forstår konsekvensen av sine uttalelser. Barneombudet mener det generelt er viktig at barn ikke blir presset til å uttale seg.
Det er nødvendig med spesialbestemmelser for barn i forhold til barnas alder. Barneombudet mener barn bør informeres om fritaksretten gjennom en samtale i dommeravhøret. Intervjuer må ha god erfaring og dommerne som overvåker må ha god kunnskap om hvordan det er å snakke med barn. Samtalen om fritaksrett må komme i sammenheng med den innledende samtalen av dommeravhøret.

Det er viktig at spørsmålet stilles gjennom samtalen på en barnevennlig måte. Avhører må ha god barnefaglig kompetanse og lang erfaring. Barnet må selv kunne påvirke hvordan samtalen utvikler seg. Samtalen må legges til rette etter barnets modenhet og alder.
Det er viktig at avhører danner seg et inntrykk [av] om barnet vil si noe eller ikke.
Barneombudet mener samtalen om fritaksrett må foretas av den samme personen som foretar dommeravhør av barnet, men at det er verge/setteverge som bestemmer om barnet skal benytte seg av fritaksrett.
Barneombudet mener det skal være dommeren som treffer avgjørelsen om barnet har gitt uttrykk for fritaksrett. Barn bør informeres om fritaksrett etter alder og modenhet. For de yngste barna – under 5 år, skal det kanskje ikke gjelde noen fritaksrett. Eventuelt at det åpnes for en vurdering etter barnets modenhet og alder.»
Redd Barna gikk enda lenger og uttalte at forslaget om at alle barn under 12 år automatisk skulle forklare seg, “fratar barn en rett andre mennesker har”. Redd barna uttalte videre at:
«Barnet er et eget rettssubjekt på linje med en voksen. Å vitne mot ens nærmeste er ikke enklere for barn enn for voksne. Avgjørelsen må tas av barnet selv eller vergen. Avveiningen av hvem som skal foreta vurderingen må gjøres på samme måte som ellers hvor man foretar en vurdering av barnets alder og modenhet. Det forutsettes at myndighetene sikrer at barnet får tilpasset informasjon, og kan ta stilling til avgjørelsen på egne premisser slik [barnekonvensjonen] artikkel 12 forutsetter for retten til å bli hørt. Informasjon og vurdering av forklaringsplikten kan være en del av dommeravhøret.»
Departementet drøftet ikke problemstillingen i forhold til bestemmelsen i Barnekonvensjonen art. 12. Det departementet uttalte var følgende:Departementet har som utvalget kommet til at det ikke bør gjelde noen fritaksrett for barn under 12 år. Departementet viderefører ikke utvalgets forslag om å la dommeren avgjøre om vitnet skal benytte seg av sin rett til å nekte å avgi forklaring, men foreslår i stedet at barn over 12 år selv skal ta stilling til om de ønsker å påberope seg fritaksretten eller ikke.

Etter FNs barnekonvensjon artikkel 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, og som foretas av blant annet domstoler og lovgivende organer.
Både fritaksrett og forklaringsplikt kan hver for seg være til det beste for barnet på ulike måter. På den ene siden kan det sies å være til barnets beste at det skal slippe å bli tvunget til å forklare seg mot en nærstående. For eksempel kan man tenke seg en sak der barnet har vært vitne til at far har utøvd vold mot mor. Det kan da virke urimelig om barnet skal være nødt til å forklare seg når mor har rett til å la være. I mange saker der barn er vitne til eller utsatt for en straffbar handling begått av en nærstående, vil det være slik at barnets forklaring er det helt avgjørende beviset. Det kan være en tung belastning for barn å vite at de på denne måten har bidratt til at en nærstående blir straffet.
På den annen side kan det være en stor påkjenning for barnet å måtte velge om det skal forklare seg mot en nærstående eller ikke, og at det vil være til deres beste å slippe en slik lojalitetskonflikt. Det kan også reises spørsmål om hvorvidt barnet har forutsetninger for å ta stilling til valget. Det er ikke utenkelig at barnet lett vil la seg påvirke av hva det tror er forventet av det, og at valget vil bli foretatt ut fra antagelser om slike forventninger i stedet for ut fra hva barnet selv ønsker.
Det kan også være at barnet tidligere har blitt utsatt for press om hemmelighold eller trusler fra tiltalte, og at dette vil bli utslagsgivende for om det ønsker å forklare seg eller ikke.
Det kan også være vanskelig for barnet å forstå innholdet i regelen om fritak fra forklaringsplikt, og dette kan skape usikkerhet og tvil hos barnet i avhøret.
Videre kan det argumenteres for at det i mange saker der barnet selv har vært utsatt for overgrep fra en nærstående, objektivt sett vil være til barnets beste at det forklarer seg, slik at overgrepet kan stoppes og overgriperen kan straffes.
De sistnevnte hensynene har særlig stor vekt i tilfeller der barnet selv er fornærmet. Hvis barnet kun er vitne til en straffbar handling foretatt av en nærstående, kan de ha mindre vekt. Også i slike tilfeller, for eksempel hvis barnet er vitne til vold, kan likevel barnet komme i en vanskelig lojalitetskonflikt.
Departementet er enig i at barn i utgangspunktet bør ha de samme rettighetene som voksne. På den annen side kan barns utviklingsnivå og særlige behov for beskyttelse tilsi andre løsninger enn for voksne.
Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at fritaksretten ikke bør gjelde for barn under 12 år. Det har vært vurdert hvorvidt regelen bør begrenses til fornærmede under 12 år, slik at fritaksretten skal gjelde for mindreårige vitner som ikke er fornærmede. Som påpekt foran kan avveiningen av de ulike hensynene slå forskjellig ut etter hvorvidt barnet er fornærmet eller bare et vitne. Ytterpunktene er der barnet utsettes for overgrep fra foreldre eller besteforeldre og der barnet er vitne til at noen av dem stjeler i en butikk. Også situasjoner der barn er vitne til straffbare handlinger kan imidlertid være meget alvorlige, for eksempel i saker om vold i nære relasjoner eller der søsken blir utsatt for seksuelle overgrep.

I slike tilfeller vil ikke situasjonen være særlig annerledes enn for barn som er fornærmet. På denne bakgrunn har departementet kommet til at det ikke bør skilles mellom mindreårige fornærmede og andre vitner. I den grad det vil virke urimelig om barn skal være pålagt å forklare seg i saker om andre typer straffbare handlinger begått av nærstående, bør det vurderes i det enkelte tilfellet om barnet i det hele tatt bør avhøres som vitne.
Barn over 12 år bør etter departementets mening selv få ta stilling til om de ønsker å forklare seg eller ikke. På denne måten unngår man å etablere en mellomkategori der noen må ta stilling til spørsmålet om fritaksrett eller forklaring på barnets vegne. Er barnet først i stand til å forstå spørsmålet og foreta et valg, bør det også selv få ta avgjørelsen i et tilfelle som dette.
Erfaringene fra dommeravhør som det vises til i brevet fra Stine Sofies Stiftelse, synes å vise at barn på 12 år normalt forstår hva som ligger i regelen. Departementet er enig med Agder lagmannsrett i at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom aldersgrensen for når barn skal forklare seg i dommeravhør, og når de kan ta stilling til om de vil forklare seg eller ikke. I de saker der avhøret foretas som dommeravhør bør det etter departementets oppfatning være avhørspersonen, ikke dommeren, som forklarer regelen for den mindreårige.

Konklusjonen på vurderingen bør være at lovendringen fra 2008 strider med Barnekonvensjonen artikkel 12. Det vil si at straffeprosessloven § 122 sin bestemmelse om at alle barn under 12 år har vitneplikt uten fritaksrett slik eldre har, antas være konvensjonsstridig.
Mange barn blir i dag isåfall tvunget til å forklare seg mot sine nærmeste, med de psykiske følger dette får for dem senere i livet. Hvor omfattende slike senfølger blir, vil vise seg når disse barna blir store. Jeg vil anta at det fortsatt vil gå noen år før vi ser “resultatene”:http://www.barnefjern.org/barn-blir-lurt-til-a-angi-sine-foreldre/
Publisert 7.02.14 av Advokat Olav Sylte

 

 

 

Advertisements

1

logo.akt.gruppe

Jeg referer til artikkelen  som tv2.no  refererer “til”:http://www.tv2.no/2014/11/13/nyheter/gutt-10/oslo/omsorgssvikt/6223090, 
hvor De uttaler Dem om at 100000 barn blir utsatt for omsorgssvikt hvert år .
Jeg ønsker en dokumentasjon på dette , da dette er tall som er ukjent for oss som job ber med rettesikkerhet og rettferdighet  for biologiske foreldre og deres barn .

Er dette andelen av bekymringsmeldinger som kommer inn av potensielle angivere barnevernet  betaler .

Siden 2011 har barnevernt oppfordret alle ansatte i helseforetak, barnehager , skoler , nabolag til å melde fra om bekymringer

.
Sitat”:

Norge lanserte den 13.02.2011 sitt nye nettsted barnevernet.no, i skikkelig sosialistisk-kommunistisk-fascistånd utbroderer de sitt ønske om at flest mulig gjør mest mulig ondt mot sin neste, angiversamfunnet, ta sin neste der det svir mest kan en si.
http://www.barnevernet.no/Forebygge/Bekymret/Meldinger-til-barneverntjenesten1/

 

Der står ingenting om hva falskt angiveri skal straffes med.

. Hevnen er søt, vil de tenke. Det lille positive er at angiverne visstnok må oppgis til fylkesnemda.

I Norge er det tverrpolitisk enighet om det marxistiske sosialistiske system som ble praktisert under Lenin og Stalin og i kommunistiske Sovjet og Øst-Tyskland

Der er ikke ett eneste parti i Norge som stiller spørsmål ved hvordan Staten bryter inn i menneskers familieliv, enten ved hjelp av påtvungne sosiale institusjoner som barnehager eller skoler, eller ved at barn blir tatt fra foreldrene og overlatt til den «extended familie» – storfamilien, den Statlige omsorg.

Dette system var i stor grad ment for det første for at statsoverhodene skulle kunne produsere lydige og trofaste undersåtter, og for det andre at innbyggerne skulle instigeres en slik frykt at de ikke på noe vis skulle si imot Staten og dens beherskere.

Kommunister og fascister er skjønt enige i dette systemets fortreffelighet, av den enkle årsak at begge politiske sider er sosialister. Så i virkeligheten er der bare en side i politikken.
Alle statens beherskere i politikken som har plassert sine never i statens pengesekk for sin livslange forsørgelse er skjønt enige om at slik må dette være, for sin egen del. Politikken er for dem, for deres agenda,  ikke for folk “flest”:http://www.nyhetsspeilet.no/2011/02/angiversamfunnet-big-sister-er-her

/

Jeg fulgte med i Kristoffersaken og jeg og mange med meg har virkelig spurt oss selv om hvorfor ingen grep inn , for ingen kunne vel unngå å se at dette  barnet døde langsomt og smertelig det siste året han levde .

I mitt brev til stasminister Erna Solberg har jeg tatt opp hvorfor ingen reagerte .

DEN SISTE DAGEN i Christoffer Kihle Gjerstads liv har få lyspunkter. Den starter ille og blir bare verre. Selv om vi ikke kan fastslå hva som skjer med åtte-åringen denne dagen, 2. februar 2005, eller nettene forut, for skadene oppsto ofte etter leggetid, vet vi hvilke skader han senere på kvelden blir funnet med.

De er massive, ifølge rettsmedisinerne som obduserte ham: «Av tegn til vold er det påvist utbredte områder med blålig misfarging av huden i ansiktet, armene, skuldrene, høyre flanke, høyre hofte, samt på begge lår og legger. Flere steder går fargen over i rødt, grønt og gult.

Det er hudavskrap i venstre tinning, på høyre panne/tinning, på begge skuldre, på innsiden av venstre overarm, på venstre side av lenderyggen, samt fortil på knær og venstre legg.» Og: Mønsteret i hudavskrapet kan ligne mønsteret i tapetet på barnerommet.

Flere i den lille Vestfold-bygda Kodal har den siste tiden bekymret seg over Christoffers merkelige skader og hvor forandret han virker. Han er kjent som en aktiv gutt, han er høyt og lavt, han bygger hytter og klatrer i trær, og som andre barn får han skrubbsår og blåmerker.
Men fra høsten 2004 er det annerledes: Blåveiser i ansiktet. Sår på ryggen. Hevelser og kuler i hodet.

Når folk spør ham hva som har skjedd, får flere en ubehagelig følelse. Før var han nesten litt pysete og overdrev gjerne hvis han hadde slått seg. Nå vil han ikke fortelle hvordan skadene har oppstått. Og han er blitt så merkelig stille, nesten som en skygge. Men ingen varsler sine bekymringer.

Skolen vurderte det faktisk dagen før han døde, da de oppdaget enda en skade på Christoffer. Men de valgte heller å kalle inn moren til bekymringsmøte. Og i dag, 2. februar 2005, er Christoffer Kihle Gjerstads siste dag i live.

Lærere på skolen skal ha varslet rektor om alle skadene på Christoffer. Men rektor varslet aldri videre til Barnevernet. 
Christoffer er så dårlig at han holdes hjemme fra skolen. Ifølge morens politiforklaringer kaster sønnen opp frokosten. Han er så slapp at han må ligge i sengen, han forsøker å lese Donald, men klarer ikke.

Han virker uvanlig sliten, sier moren senere i avhør. Men på ettermiddagen blir gutten med på middag. Han skal ha vært svært sulten. Mens de spiser, oppdager mor og stefar enda en kul på guttens hode. Kulen er så stor at de ser den over middagsbordet. Den rettsmedisinske rapporten kan forklare hva de ser: «Et 17 cm langt skallebrudd som forløper fra venstre tinningregion og ned i venstre midte skallegrop.

På hjernen ses knusningsskader på utsiden av begge tinninglapper samt på begge isselapper.» Etter middag er han så svimmel at han må støtte seg til veggen. Han er blank i øynene og kaster opp igjen. Men selv om mor og stefar ser at gutten er syk, kjører de ham ikke til legevakten. Til politiet sier de at planen var å gjøre det hvis han ikke ble bedre.

Ca. klokken 19.30 skal moren ha sagt at Christoffer bør sove. Kort tid etterpå, ifølge politiforklaringene, skal guttens stefar ha oppfordret henne til å gå en liten tur, fordi hun fortjener frisk luft etter å ha vært inne hele dagen. Mens hun er borte, tenner stefar stearinlys, sier han i avhør, for at de skal ha det koselig etter en strevsom dag. Men litt før klokken 21.00 finner de Christoffer livløs i sengen. De sier at de finner ham med tørkepapir i nese og svelg. Politiet varsles rutinemessig, om et mulig  “selvmord”:http://www.aftenposten.no/amagasinet/Gutten-som-ble-usynlig-5123091.html#.UlqdNSRK5z8

I hele denne tiden var barnevernet på hjemmebesøk mellom 1-2 ganger pr,uke  uten å foreta seg annet enn at de sørget for at Kristoffers biologiske far ble nektet samvœr med sin sønn.
Hvilken mor kunne se dette uten å reagere .
Jeg nevner i samme forbindelse den lille gutten som ble drept av sin fosterbror, der også barnevernet var “tilstede”:http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Trearingens-foreldre-i-dyp-sorg-2984332.html#.UlqaOSRK5z9


 

For  en tid siden  viste nrk 1 ette interju med 3 søsken som forgjeves hadde søkt hjelp hos barnevern og politi , faktisk i 5 år hade de ringt fortvilt for å ƒa hjelp mot sin voldelige far uten noen reaksjon- 
Men ingen brydde seg denne gangen heller .

Dagen etter var det en debatt på  NRK  der Linda Helleland fra Høyre og Abid Raja fra Venstre satt tilsynelatende sjokkerte og tørket tårer etter innslaget.

Dessverre er ikke dette det eneste tilfellet norsk barnevern gjør seg skyldige i og ingen av de 167 representanter som sitter på stortinget kan si at de ikke har kunnskap om hva som skjer med barn under barnevernets grusomme “omsorg”:https://www.facebook.com/notes/may-harriet-seppola/n%C3%A5r-barnevernet-svikter-/10151851577594826

Uførhet og dødelighet i perioden 1990-2002

Rapporten gir resultater fra en analyse av barnevernbarnas helse i Norge. Det er benyttet spesialbestilte data fra SSB for perioden 1990-2002. Prosjektets design er longitudinelt. I alt var 99.000 barn og unge i barneverntiltak i løpet av denne perioden. Analysen beskriver varighet av og hovedtdyper av barneverntiltak i løpet av denne perioden.

Barneverndata ble bl.a. koblet mot data om uførhet og data om dødsfall og dødsårsaker. Rapporten indikerer at barnevernbarna og foreldrene deres har betydelige helseproblemer.

I alt døde 702 barnevernbarn i perioden 1990- “2001”:http://www.nibr.no/pub109

Har Professoren noen empati med alle barn som blir utsatt for omsorgssvikt i fosterhjem og barnevernsinstitusjoner eller er det kun hets mot biologiske foreldre som er aktuelt .
I min barndom og ungdom var det 2 promille av folket som bodde i Finnmark som hade behov for hjelp fra det offentlige.
Hysteriet vedrørende “omsorgsvikt” begynner å ligne faretruende på Bjugn-saken , der hysteriet bredte seg i hele bygda takket vœre ett barneombud som satte hjulene  igang .

Fram til 1980 ble det utbetalt 1,3 milliarder til ofre ursatt for overgrep under barneevrnets ~”omsorg”:http://www.nrk.no/norge/1_3-milliarder-til-barnevernsbarn-1.7079907

Svein Otto Nilsen sier Trondheim kommune har gjort en god jobb med å betale ut erstatning til tidligere barnehjemsbarn. Men han er overbevist om at det fortsatt begås overgrep fra barnevernet i byen

- Dessverre skjer det fortsatt overgrep mot barn. Vi må vi skjerpe oss, for overgrepene skjer.

Underlig er det at media svelger rått alle udokumenterte tall som blir servert om dette tema .
Hvorfor er det ingen som reagerer på at saker som kommer inn for fylkesnemda , vinner kommunen i 98 % av sakene .
Det underlige med fylksnemdene er at de skal vœre uavhengige forvaltningsorgan , som administrativt ligger under Barne - og Familiedepartementet , men som i 2010 ble administrativt adskilt fra departementet.Mitt spørsmål er da , hvordan er det mulig at fylkesnemda opptrer som en domstol når det står tydelig beskrevet at dette er en domstollignende førsteinstansbehandling , som foretar de mest alvorlige inngrep mot enkeltmennesket .

I NOU.2005.09 om Ressursbruk og Rettsikkerhet står det følgende ,
Retten til en rettferdig rettergang finnes igjen i en rekke internasjonale menneskerettsinstrumenter . Fokus skal her holdes på Den Europeiske Menneskertsskonvensjon artikkel 6 , nr. 1 

Bestemmelsene kommer ikke direkte til anvendelse på barne - og sosialnemdenes vedtak. Det er tilstrekkelig at den rettslige prøvingen av barne- og sosialnemdene er i samsvar med bestemmelsen .

Staten har altså trukket den slutning at så lenge tingretten er ett tribunal, som kan overprøve fylkesnemdas vedtak, så gjør det ingenting selv ikke oppfyller kravene til EMK , ARTIKKEL 6, NR. 1 .

Den uropeiske menneskerettsdomstolen sier det motsatte .
Den sier nemlig at EMK, artiikel 6 (1)dekker hele prossessen som er avgjørende for ens borgelige erttigheter og plikter .
Så lenge organet har til behandling en avgjørelse som faller innenfor konvensjonen , så gjelder EMK , artikkel 6 ( 1) og som vi vet gjelder alle saker som fylkesnemdabehandler rundt omsorgsovertakelse , en rettighet som faller innenfor artikkel 8 som er lagt til grunn for respekten for familielivet , inngår det en rett til samvœr mellom barn og sine biologiske foreldre .

Norge er forpliktet gjenom undertegnelsen av EMK TIL AT STATEN IKKE SELV KRENKER DISSE MENESKERETTENE .
Norge er ogßa forpliktet til å ta i bruk alle de midler staten har til rådighet til å beskytte sine borgere mot krenkelser av  EMK.

I domstolen er det nesten utelukkende barnevern og sakkyndige som blir hørt, foreldrene blir kjent skyldige fra den dagen bekymringsmeldinger kommer inn og avsenderne blir aldri sjekket uansett hvilke motivasjoner som ligger bak .

Biologiske foreldre er kriminalisert gjennom Raundal-utvalget der det gjelder å la staten overta barna.  .
Jeg vokste opp i etterkrigstidens Finnmark der min betsefar ble skutt av nazistene på grunn av angiveri.

Den gangen trodde jeg det skyldes en tilfeldig og vond svakhet , men i løpet av de åerene jeg har jobbet mot barnevernet overgrep , tror jeg at angiveri ligger til nordmenn . 
Burde ikke noen ta lœring av forskning på adskillelse som har vœrt kjent i over 60 år for å forebygge flere tragedier for barn .

Er Turid Kavli troverdig når hun presser små barn til å tilstå overgrep som aldri har funnet  sted.

 

 

urettferdighetens-gudinne

 

Platon levde fra 427 – 347 f.kr.
A hans skrifter kan man lese at han var av den mening at mennesker den gang var ute av stand til å styre sine egne liv og at oppdragelsen av barn var for viktig til å overlates til foreldrene .

Aldous Huxley skrev en framtidsroman " Vidunderlige nye verden " , som ble utgitt i 1932 , hvor mennesket ble laget i labatorium og barna ble oppdratt til at det var en skam å uttale ordene "mamma og pappa "

Dette minner mistenkelig om om dagens situasjon , hvordan barnevernet river barna løs fra foreldrene og ofrer ikke skadevirkningene de forårsaker en tanke ..
De påstår at de handler til barnas beste og tar ikke hensyn til de nedbrutte mennesker de etterlater seg i sporet av jernskodde hœler .

Barnekonvensjonenes artikkel 3 lyder " Alle tiltak skal vœre til barnets beste , alle barn har rett til å bli hørt , eventuelt gjennom en representant som har å gjøre med saker som omhandler barnet "
Artikkel fortsetter med " Staten har ansvar for å beskytte og gjenetablere grunnleggende behov for barnets identitet så snart som mulig ".

Dette blir overhodet ikke fulgt opp .

Ingen som idag som er berørt av dette , er ett øyeblikk i tvil om at dette dreier seg om ren handel med barn .
Noen alvorlige begrunnelser for omsorgsovertakelse sett fra barnevernets side .

1 . Moren bruker for mye såpe når hun vasker , dette ble rapportert av en hjemmehjelp som var blitt instruert av barnevernet til å observere familien.

2 . Psykologen har observert at moren er dårlig til å lage omelett og skjœrer dessuten for tykke brødskiver .

3 . Datteren liker ikke fiskeboller , dette blir tatt som tydelig tegn på incest .

4. Foreldrene vil ikke at barnet skal plasseres i fosterhjem og viser derved at de ikke kan " samarbeide " med barnevernet .

5 . Moren er svœrt lav av vekst og barnevernet har kommet til den slutning at hun ikke vil mestre datteren som tenåring.

6 . Foreldrene vil ikke la psykologen filme dem hjemme for å vise hvor dårlig deres samspill med barna er.

De tyske nazistene filmet også sine hjelpeløse offer for sine medisinske eksperimenter .

I Danmark har flere barneleger tett forbindelse med legemiddelindustrien .

Den danske overlegen Per Hove Thomsen er leder for gruppen som utarbeider retningslinjer for barn med ADHD , ER FOREDRAGSHOLDER, LŒRER OG KONSULENT FOR LEGEMIDDELPRODUSENTEN NOVARTIS, SOM FRAMSTILLER RITALIN .

Han er også produsent for legemiddelselskapet UCB, som også fremstiller medisin for barn med ADHD.

I Norge er dobbelt så mange diagnostisert med ADHD i alderen 0- 19 år, som for 6 år siden.
Seniorrådgiver I Bufetat , region øst Tom Bache – Gabrielsen uttaler i Smaalene avis at fokuset er rettet negativt på millionlønnen som blir utbetalt til fosterforeldre .

Det er patetisk og grotesk at omsorgsovertakelser starter nettopp med at foreldre oppsøker sosialetaten for økonomisk bistand i en vanskelig periode og resultet blir at barnet fjernes og fosteforeldre mottar " lønning" opptil kr. 70000 pr. mnd , noe de ikke trenger å oppgi på ligningen .
Barnevernet i sin nåvœrende form må legges ned .

I min i tid som medarbeider i den frivillige organisasjonen " Klientaksjonen i Fredrikstaddistriktet " oppdaget jeg at sosialarbeidere reagerte meget negativt på klienter som hadde mere håndbagasje enn dem, dvs var mere intelligente og brøt ofte " Lov om sosiale tjenester " i den forbindelse .

Jeg undrer meg meget over motivasjonen til barnevernsarbeidere som ødelegger familier i sin psykotiske trang til å bryte over familebånd .
Men det som sjokkerer aller mest, er at befolkningen i Norge har blitt betalte spioner for barnevernet .

Du finner dem overalt, på skoler, sykehus, barnehager, tannleger, helsestasjoner og i nabolaget .
Hvor har det blitt av solidariteten og medmenneskeligheten .