bondevik

Til

Justisminister Tor Mikkel Wara,

Regjeringen

 

Viser til din uttalelse vedrørende internasjonale straffedomstoler i Dagsnytt, NRK-TV kl. 17. i dag den 7. mars, 2019.

 

Her sier du at Norge har tradisjon for å støtte internasjonale krigsforbryterdomstoler, og du nevner domstolene i forbindelse med krigen i Serbia/ Kosovo, Rwanda og Cambodsja.

 

Her føler jeg trang til å korrigere deg: Når det gjelder den skammelige krigen som NATO drev mot Serbia i 1999 så mener jeg at det var helt andre enn Milosevic som skulle stått tilrette ved den domstolen. Milosevic mistet livet under oppholdet ved domstolen da han ble nektet legehjelp for hjertelidelser. Dette er såvidt jeg kjenner til aldri blitt gransket av noen nøytrale instanser. Jeg kan også nevne noe som stod i pressen i forkant av krigen: Madeline Albright som var amerikansk utenriksminister den gangen skal ha uttalt at " Vi satte med hensikt listen for høyt til at serberne kunne godta det. De trenger litt bombing, og det er hva de kommer til å få". Her viser hun til forhandlingene i Rambouillet.

Jeg kan også minne deg på at en rekke internasjonale toppjurister forsøkte å reise påtale mot NATO og de som stod bak den vanvittige bombingen av Serbia. Men som vi alltid ser så er det seierherrene som har makten i enhver konflikt enten den er rettferdig eller ikke. Den hensynsløse bombingen av Serbia pågikk i 78 døgn.

 

Så krigsforbryterdomstolen etter overfallet på Serbia burde Norge, som endel av NATOs krigføring, skamme seg over.

Jeg mener, som mange andre har gjort, at NATOs krig mot Serbia var en krigsforbrytelse, men de skyldige ble selv bødler og lever tydeligvis godt med det, og med smil om munnen.

 

Så nevnte du, Justisminister Wara, domstolen etter folkemordet i Cambodia. Hva slags domstol var det, og når foregikk den? For å ta det siste først: Dette må være en vits av en rettergang, om den i det hele tatt kan kalles så, etter at Røde Khmer sin leder, Pol Pot var død på sin feltseng ustraffet og i fred og frihet. Lite har vi hørt om denne "domstolen" og det tror jeg har sine grunner.

Vi skal huske på at AKP-m/l bevegelsen hadde sterke sympatier for Pol Pot og hans galskap, og der var endog medlemmer av denne bevegelsen i Cambodsja og besøkte ham. De kom tilbake og fortalte om det interessante eksperimentet som han drev der. Der finnes et bilde et sted i norsk presse, om det ikke er slettet nå, der en av hovedpersonene i AKP håndhilser på Pol Pot. Der vises Pol Pot og Pål Steigan smilende som håndhilser. Da Røde Khmer galskapen var over kom cambodsjanske flyktninger til Oslo for å fortelle om de skrekkelige lidelser som folket gikk gjennom under Pol Pot styret. Da holdt AKP-m/l mothøring i Oslo. En av dem som deltok i den mothøringen var Erling Folkvord. (Kilde kan skaffes)

Grunnen til at den påståtte domstolen etter folkemordet i Cambodsja lot trekke ut, og etter mitt syn har kokt bort i kålen, er at ikke minst det norske hurrakoret for Pol Pot etterhvert har satt seg fast i så godt som alle offentlige posisjoner i det norske samfunn. De sitter over alt både i skole, journalistikken, politikk, fagforeninger, såkalte humanitære organisasjoner og det er grunn til å mene at de også er å finne godt innstøpt i dagens "norske kirke".

Denne bevegelsen har trolig sterke kontakter med venstremiljøer ikke minst i Europa. Jeg tror at disse miljøene var sterke nok til å påvirke at krigsforbryterdomstolen for Cambodsja stort sett har blitt en glemt sak. Vi kan bare tenke oss hva følger det hadde fått for Pol Pots hjemlige huskor om sannheten om grusomhetene, og dens støttespillere, hadde blitt utbrettet for åpen scene. Litt rettferdighet må vi vel håpe ennå finnes i vestens befolkninger.

Men som vi vet, Pol Pot sin norske hurragjeng ble det aldri satt søkelyset på, det kunne de trolig styre seg bort fra så lenge ikke Røde Khmer sine forbrytere ble internasjonalt konfrontert med sine ugjeringer og sine støttespillere i Vesten.

 

 

Norvald Aasen, 6983 Kvammen

Dette brevet vil også bli sendt til endel nettsteder da avisene for slike kritiske bemerkninger er lukket i ytringsfrihetens navn.

D.S.

Info.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) holder fortsatt tett om hva som var grunnlaget hans for å si ja til å bombe Serbia i 1999.

Kristelig Folkepartis sentralstyre har sagt ja til å frigi dokumentene, hvis papirene ikke er gradert av sikkerhetshensyn, men Bondevik står fast på sitt. 

- Regjeringsnotater er per definisjon ikke offentlige. De frigis bare unntaksvis, og jeg ser ingen grunn god nok til å gjøre det i dette tilfellet, sier Bondevik til VG. 

Han understreker at han mener beslutningsgrunnlaget for å slippe bomber over Serbia var godt nok i 1999, og valget om å gå til militært angrep fortsatt var det rette. 

- Ja, jeg mener regjeringen hadde godt nok grunnlag for våre beslutninger, som det for øvrig var bred tverrpolitisk tilslutning til, sier Bondevik. 

https://www.dagen.no/Nyheter/Bondevik_holder_tett_om_Serbia-bombing-4451

Da president Richard Nixon ga ordre om en «massiv» bombing av Kambodsja i 1969, sa Henry Kissinger at man skulle ta «alt som flyr og rører på seg».

Som vitne til de menneskelige konsekvensene av denne villskapen, er jeg ikke overrasket over den historiske glemselen som nok en gang finner sted. Et talende eksempel er Pol Pots kamp om makten med sitt Røde Khmer, som hadde mye til felles med dagens ISIS. Røde Khmer var også hensynsløse, middelalderaktige skikkelser som begynte som en liten sekt. I tillegg var også de et resultat av en amerikanskskapt apokalypse.

Ifølge Pol Pot besto bevegelsen hans av «færre enn 5000 dårlig bevæpnede geriljasoldater uten noen klar strategi, taktikk, lojalitet eller leder». Da Nixons og Kissingers B-52-bombefly ble satt i verk som en del av den såkalte «Operasjon Meny», kunne ikke Vestens ypperstedemon tro sine egne øyne – og sin egen flaks. Amerikanerne droppet det som tilsvarer fem Hiroshima-bomber over landsbygdene i Kambodsja mellom 1969 og 1973. De flatet ut utallige landsbyer, og kom tilbake igjen for å bombe likene og restene av det som var ødelagt. Kraterne etterlot seg enorme kjeder av blodbad, som fortsatt kan sees fra luften. Terroren var utenfor all fatteevne. En tidligere Røde Khmer-leder beskrev hvordan de overlevende «stivnet fullstendig og kunne vandre uten et ord i tre–fire dager. Folk var skrekkslagne og halvgale, og klare for å tro på alt de ble fortalt … Det var dette som gjorde det så lett for Røde Khmer å få folk over på sin side».

En finsk granskningskommisjon regnet ut at 600 000 kambodsjanere døde som følge av borgerkrigen, og beskrev bombingen som «det første stadiet i et tiår av folkemord».

https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/folkemordet-i-kambodsja.html

Under Røde Khmers styre i Kambodsja i årene 1975–1979 antar vi at det døde mellom 1,7 og 2 millioner mennesker i et sosialt eksperiment iscenesatt av styresmaktene. Kjernen i dette eksperimentet var at Kambodsja skulle føres tilbake til «år null», og gjenoppbygges som et idealsamfunn basert på en blanding av maoisme og rasisme. På veien mot «den totale renhet» måtte hver fjerde kambodsjaner bøte med livet.

https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/andre-folkemord/folkemordet-i-kambodsja.html

 

 

Annonser

14

DSC00067   Illustrasjon"Rune Olsen.

I FNs Folkemordkonvensjon som er en del av norsk lov, defineres folkemord på følgende måte”:
1. Drepe medlemmer av en bestemt etnisk , religiøs eller kulturell gruppe.
2 . Forårsake alvorlig fysisk eller mental skade på medlemmer av en etnisk gruppe .
3. Påføre dårlige levevilkår med vilje , for å fremskynde fysisk ødeleggelse av en gruppe, delvis eller totalt
4. Iverksette tiltak for å forhindre nye fødsler innenfor en gruppe .
5. Fjerne barn med makt fra en gruppe til en annen ,

Forhenvœrende statsminister Gro Harlem Brundtland uttalte engang”: “ Det er typisk norsk å vœre god”.
Hva hun legger i uttrykket god , har jeg alltid hatt problemer med å fatte.
Når det gjelder skjebnen til Rom - og Romanifolket i Norge , er dette en skamplett av de sjeldne.
Rom - og Romanifolkets historie går langt tilbake i tid , de snakker beslektede språk , men historikerne er ikke enige om at de stammer fra samme opphav og antaes at de har sin opprinnelse i Nord-Italia , men idag finnes de hovedsaklig i Europa.

De første gruppene kom til Europa på 1200-tallet .
Romanifolket , også kjent som tatere, kom til Skandinavia tidlig på 1500-tallet .

I løpet av disse 500 årene på norsk jord , har de tterhvert utv iklet en fornorsket versjon av den opprinnelige omstreiferkulturen .
De som kalles sigøynere kom fra den andre innvandringsbølgen av personer med nomadekultur , som kom på slutten av 1800 tallet .
Romanifolket hadde på dette tidspunkt levd avsondret fra den europeiske omstreiferkulturen i over 300 år , og sigoynerne som vi idag kjenner som Rom-folket fremstod som fremmedee for dem .

Men den norske stat så ingen forskjell på sigøynere og tatere og forholdene til myndighetene var konfliktfylt fra første stund .
Lovverket helt tilbake til 1500-tallet pekte ut Romanifolket og andre grupper som mål for straffetiltak , og det ble vanskelig for dem å ƒå arbeide som håndverkere og handelsmenn .

Løsgjengerloven av 1900 var for en stor del myntet på sigøynere og tatere .
Norske myndigheter var opptatt av å registrere omstreifere og i Riksarkivet finner man manntall i Fanteregisteret og i Andsvakeregisteret .
Denne registereringen var nødvendig for gjennomføringen av senere overgrep .
Stortinget innførte en rekke lover som skulle bidra til å usynliggjøre Romanifolket .
Flere nye lover med sœrskilte regler rettet spesielt mot Romanifolket ble vedtatt så sent som i 1950 -årene .
Dyrevernsloven av 1951 forbød Romanifolket å holde hest .
Myndighetenenes politikk fikk alvorlige følger for dette folket, som ble isolerte fra hverandre og mange barn ble revet vekk fra sine familier .
Svanviken var ett gårds- og skogsbruk i Eide på Nord-Møre på tilsammen 700 mål , som ble testamentert til “Norges misjon for hjemløse”(Misjonen) av Venstremannen Hans Rasmus Astrup i 1897 .

Med hjemmel i vergerådsloven av 1896 kunne de kommunale vergerådene ta barn i ”dårlige hjem” fra foreldre og plassere dem i barnehjem eller fosterhjem. Misjonen ble en viktig samarbeidspart her. Den startet barnehjem under mottoet: Berger du barna, berger du slekten.
Det første barnehjemmet ble opprettet i 1899 på Askviknes i Os (Hordaland). Året etter kom Lillegården i Eidanger og Rostad på Inderøy. Etter at misjonen i 1914 fikk overlatt arbeidet med å finne fosterhjem, fikk de bygd tre opptakshjem: Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll, Jakob Walnums barnehjem i Kopervik og Sørlandets barnehjem på Greipstad ved Kristiansand.
Når barn havnet på disse hjemmene, måtte all kontakt mellom foreldre og barn gå gjennom “misjonen”:http://arkivverket.no/arkivverket/Bruk-arkivet/NeSvanviken arbeidskolonittutstillinger/Svanviken-arbeidskoloni/Barnehjem-var-et-viktig-redskap
ble etablert av den kristne, filantropiske foreningen Norsk misjon blant hjemløse i 1908. I tidsrommet 1949–1970 ble 38 «omstreifer»-familier anbrakt i kolonien, de fleste i fem år. Femten mødre ble sterilisert.
Fire av kvinnene ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934. De øvrige elleve ble sterilisert uten at det var søkt helsedirektøren om tillatelse. Vi vet ikke hvor mange som ble sterilisert før 1949 og etter 1970.
I 1989 ble kolonien nedlagt, etter å ha fungert som «familiesenter» med opplæring og attføring siden 1970-åra.
Fram til 1970-åra var hensikten med kolonidriften å forberede familiene på et bofast liv og gjøre dem til «positivt byggende lemmer av folkefellesskapet». Slik bestyreren av Svanviken arbeidskoloni i perioden 1955–1969 så det, var mange av «kolonistene» ikke egnet til å være foreldre. Derfor burde de ikke få flere barn.

 

logo.akt.gruppe
Bestyreren mente at sterilisering skulle bryte en sosial arv. Barn av uskikkete foreldre ville ikke klare seg selv som voksne. De ville, like mye som foreldrene, bli en byrde for samfunnet, var hans syn.
«Det vi gjør», uttalte kolonibestyreren til bilde- og reportasjebladet Aktuell i 1963, «er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres “livsform”:https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/artikler/1843-sterilisering-av-kvinner-i-svanviken-arbeidskoloni.html