bakside--facebook

 

Jeg velger å reblogge dette innlegget til Gro Hilleestad Thune fordi det er utrolig viktig  at så mange som mulig skjønner hva som foregår bak lukkede barnevernskontor.

Mange er redde for represalier fra barnevernet. De sier til meg: «Vær så snill – slett alt jeg har sendt deg» og «Ta for all del ikke kontakt med saksbehandler!».

Det offentlige Norge har så langt valgt å slå en stor tykk forsvarsring rundt barnevernet – som om det var et verdifullt nasjonalt klenodium. Avsløringer i media av brutal uforstand i enkeltsaker blir unnskyldt som uheldige unntak, skriver kronikkforfatteren.

FOTO: OLE BERG-RUSTEN / OLE BERG-RUSTEN

RVuf4-LV_mIFR6NGUaSUDwOsJDlvgmGL7caXLaZCXNzQ.jpg

Gro Hillestad Thune

Menneskerettsjurist, tidligere dommer i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg

Publisert 13. sep. kl. 06:27

Storkammeret i Menneskerettsdomstolen (EMD) har med stort flertall dømt Norge for menneskerettsbrudd i en barnevernssak.

Prøv å tenke gjennom den belastning Trude har vært gjennom. Som ung mor trengte hun litt ekstra støtte og ble møtt av et hjelpeapparat som brutalt tok fra henne barnet og senere adopterte det bort mot hennes vilje.

Velferdssamfunnet sviktet sitt ansvar for å møte henne med respekt og medmenneskelighet.

Folkevalgte er forbausende lite opptatt av offentlige ansattes maktmisbruk.

På mødrehjemmet Vilde og i rettsinstans etter rettsinstans handlet det hele tiden om å få frem så mye negativt som mulig om Trude som person og mor.

Myndighetene strevde med å rettferdiggjøre hvorfor det var så tvingende nødvendig å beskytte sønnen mot henne som omsorgsperson.

En mors gjenvunne respekt

Finalen i historien er at det offentlige Norge i to omganger har kjempet for sin ære i Strasbourg ved nærmest å forsøke å meie ned et uskyldig medmenneske.

Det har man heldigvis ikke klart. Trude har virkelig satt seg i respekt.

Hvordan responderer vi som samfunn på en slik dom?

Myndighetene lover å studere den sammen med regjeringsadvokaten og se på hvilke justeringer som kreves. Vel og bra det.

Men for meg fremstår dette som nok et forsøk på å vike unna hovedproblemet: Det norske barnevernssystemet er gjennomgripende urettferdig, urimelig og barnefiendtlig.

Mange får god hjelp og mange ansatte gjør en stor innsats. Det skulle bare mangle.

Barn, foreldre, søsken og besteforeldre utsettes mange steder i landet for behandling i strid med både menneskerettighetene deres og ikke minst uten respekt for deres menneskeverd.

Folk blir desperate

Jeg vet dette fordi jeg i årevis har fått henvendelser fra mennesker som i sin desperasjon prøver å hente støtte, råd og hjelp nettopp fra menneskerettighetene.

De aller fleste som tar kontakt begynner med å si: «Jeg trodde ikke slikt kunne skje i et land som vårt!».

De beskriver nærmest Kafka-liknende opplevelser.

Det jeg selv har fått innblikk igjennom å analysere saksdokumenter, kontakt med fagpersoner og så videre er ganske enkelt rystende, og til å grine av.

Sannheten rundt det som foregår er vanskelig å få frem fordi så mange er livende redde for represalier fra barnevernet: «Vær så snill – slett alt jeg har sendt deg.» og «Ta for all del ikke kontakt med saksbehandler!».

Bestemødre nærmest hvisker i telefonen!

For meg fremstår det nå som det er to sannheter som gjelder:

  1. Norge trenger mer enn noen gang et godt barnevernssystem som selvsagt ikke kan være feilfritt, men som i det store og hele ivaretar barnas behov på forsvarlig måte og som vi alle kan ha tillit til.
  2. Barnevernet slik det er i dag er ubrukelig. De som ikke mener det, har ganske enkelt ikke nok kjennskap til hva som foregår i virkelighetens verden. Det er ganske enkelt ikke mulig å bedømme barnevernet uten å gå dypt inn i enkeltsaker.

Det offentlige Norge har så langt valgt å slå en stor tykk forsvarsring rundt barnevernet – som om det var et verdifullt nasjonalt klenodium.

Avsløringer i media av brutal uforstand i enkeltsaker blir unnskyldt som uheldige unntak.

Kritiske røster blir enten møtt med taushet eller feid til side som barnevernshatere, fordi de er for kritiske, for kristne, for familievennlige, for sinte, for usaklig og så videre.

Som om det skulle overraske noen at mennesker som utsettes for alvorlig urett og overgrep, kan bli både sinte og usaklige.

Barnevernets krise handler om noe så ubehagelig som maktmisbruk i det godes navn

Kritikk fra internasjonale organisasjoner, demonstrasjoner over hele verden, alvorlige bekymringer fra et stort antall norske fagpersoner, fra fortvilete diplomater stasjonert her i landet, diverse alvorlige avsløringer i store utenlandske medier, avfeies med at her er det nok snakk om misforståelser siden norske barn jo har så mange rettigheter.

Men disse rettighetene er til liten hjelp for barna som hales skrikende ut fra mors fang eller legges i bakken av en gjeng politifolk.

Barneministrene vet

Selv har jeg gjort diverse forsøk på å overbevise den ene barneministeren etter den andre samt diverse stortingsrepresentanter om at barnevernets medarbeidere altfor ofte fungerer som konfliktskapende foreldrekontrollører istedenfor å bidra til trygghet rundt barn som har det vanskelig.

Slikt gjør åpenbart ikke inntrykk. Og det virkelig alvorlige problem at rundt fem barn om dagen blir hentet akutt av politiet, ofte på svært brutal måte, blir bagatellisert.

Det man absolutt ikke vil akseptere som problem er de mange barn som blir tvangsplassert utenfor hjemmet på et syltynt grunnlag altså i strid med minste inngreps prinsipp i EMK artikkel 8. Dette bortforklares med at hovedproblemet er at så mange ikke får hjelp.

Min sørgelige erfaring er at det å varsle om menneskerettsbrudd er som å snakke til veggen.

Min sørgelige erfaring er at det å varsle om menneskerettsbrudd og overgrep i helse- og sosialsektoren i verdens beste land å bo i, er som å snakke til veggen.

Barnevernets krise handler om noe så ubehagelig som maktmisbruk i det godes navn.

Det er forvaltet av mennesker som har til oppgave å hjelpe barn, som antagelig selv tror det er det de gjør. Dette prøvde jeg å si fra om i en kronikk her på NRK Ytring for et par år siden. Typisk nok førte den ikke til et eneste lite pip i NRK og ikke et ord i noe annet medium.

Makt i det godes navn

Makt i det godes navn pleier ikke å bli problematisert her i landet. Paradoksalt nok.

Som menneskerettsjurist har jeg i mange år registrert at vi i Norge er mye mindre bekymret enn i sammenliknbare land, for å gi helse- og sosialarbeidere rett og plikt til å bruke makt etter eget skjønn, nesten uten kontroll.

Folkevalgte på Stortinget og i kommunene er forbausende lite opptatt av offentlige ansattes maktmisbruk.

Det er også media og forskningsmiljøene. Det er liten oppmerksomhet på behovet for sikkerhet for dem velferdstjenestene er opprettet for å hjelpe.

Det norske barnevernssystemet er gjennomgripende urettferdig, urimelig og barnefiendtlig.

Alle overgrepene mot uskyldige barn og familier kan ikke lenger unnskyldes med at mange får god hjelp og mange ansatte gjør en stor innsats. Det skulle bare mangle. Men deres innsats rettferdiggjør ikke et system som ikke kan betegnes som annet enn dysfunksjonelt.

Stiftelsen Rettferd for Tapere har foreslått at Stortinget oppnevner en Barnevernkommisjon på linje med Gjørvkommisjonen og Lundkommisjonen.

Dette forslaget bør støttes av alle som er opptatt av et godt fungerende barnevern.

Norge trenger nå virkelig hjelp fra en slik gruppe uavhengige og kompetente personer til å beskrive svakhetene ved dagens system og peke på alternative veier fremover for å sikre flest mulig barn i Norge en trygg oppvekst.

Gro Hillestad Thune er også nestleder i Stiftelsen Rettferd for Tapere

https://www.nrk.no/ytring/frykten-for-barnevernet-1.14701422?fbclid=IwAR1LMf6kE7jAtl2Fbjy-ktf3NFVKyWa6oI2jwOrquwz2Gr4BpPLWoK_2ZIo

 

Annonser

barnas skadevoldere

 

En av Norges fremste eksperter på menneskerettigheter, Gro Hillestad Thune, varslet Barnevernet i Hønefoss om mulige lovbrudd, etter at Trond Rikard (40) og Sylvia Ensby (44) ble fratatt sønnen sin – men ingenting skjedde.

Det var moren til Sylvia som fortvilet tok kontakt med Gro Hillestad Thune da babyen var blitt tatt av Barnevernet.

Det hadde blant annet kommet en anonym bekymringmelding om at Sylvia var lett psykisk utviklingshemmet, noe som er dokumentert feil. Hillestad Thune, som har vært dommer i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, valgte å varsle.

– Jeg kontaktet sosialtjenesten eller barneverntjenesten i kommunen. For å minne dem om sitt ansvar for å handle i samsvar med menneskerettighetene, sier hun til TV 2.

Jeg ble vel egentlig feid av banen.

Sylvia (44) ble fratatt babyen på grunn av gammel psykisk utviklingshemnings-diagnose

TV 2 har vært i kontakt med kommunalsjef Marianne Mortensen i Ringerike kommune. Hun ønsker ikke å kommentere varslingen fra Hillestad Thune.

– Saken er anket til lagmannsretten og vi ønsker ikke å forhåndsprosedere denne i media, skriver hun i en tekstmelding.

Får aldri se barnet sitt igjen

Hillestad Thune kritiserer også tingretten som besluttet tvangsadopsjon – som betyr at Sylvia og Trond Rikard aldri mer skal få se barnet sitt. Tvangsadopsjonen ble gjennomført uten at det ble forsøkt løsninger der familienettverket trekkes inn.

Sånn som menneskerettighetene tolkes i menneskerettighetsdomstolen, så er det ikke anledning til så inngripende tiltak på et grunnlag som dette. For meg er dette åpenbart brudd på menneskerettighetene.

 

Hun har fulgt TV 2s saker om foreldre med lett psykisk utviklingshemning eller kognitive vansker. 200 barn blir fratas denne gruppen hvert år, ifølge beregninger fra NTNU.

– Det er høyst sannsynlig at i et stort antall i disse sakene så er foreldrene og barna deres utsatt for brudd på sin rett til familieliv under EMK og andre konvensjoner.

– Hvorfor det?

– Omsorgsovertakelse er et veldig, veldig alvorlig inngrep i familielivet som krever tilsvarende veldig, veldig sterk begrunnelse fra myndighetenes side. Utviklingshemning er ikke tilstrekkelig sterkt og må suppleres med andre langt, langt sterkere årsaker, sier Gro Hillestad Thune.

https://www.tv2.no/nyheter/8931017/

 

 

 

 

 

 

rettssytemet

I møte med rettssystemet får sjølv den minste kjeltring oppnemnt ein forsvarar, men i møte med eit barnevern som i mange samanhengar opptrer som både aktor og politi, står foreldra aleine, skriv Johannes Idsø.

For et par måneder siden ble jeg kontaktet av en ung kvinne. En helsesøster ved Sogndal Helsestasjon hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet. Nå hadde kvinnen fått innkalling til et møte med Sogn Barnevern. Hun var svært utrygg og  ante ikke hva hun skulle gjøre. I møteinnkallingen var det gjengitt hva bekymringsmeldingen gikk ut på:

  • Mor strevar med grensesetting
  • Manglande oppfølging av barnet
  • Manglande fokus på barnet
  • Mor takka nei til lågterskel tilbod i kommune, foreldrerettleiing

Strever med grensesetting? Rett nok hadde hun på en av kontrollene blitt spurt om det kunne være vanskelig å si nei til barnet.  Til det hadde hun svart at av og til kunne det være vanskelig. Men at helsesøster ut fra svaret skulle konkludere med at  «mor strever med grensesetting» og bruke dette i en bekymringsmelding til Sogn Barnevern var hun fullstendig uforberedt på. Og dessuten: Hvem kan vel si hva som er rett grensesetting i forhold til et lite barn som enda ikke var to år?

Babysvømming, Lustrabadet,  lekeplassen, turer i skog og mark og lek med andre barn. Påstanden «manglande oppfølging» hadde da ingen ting med virkeligheten å gjøre.

Og påstanden «manglande fokus på barnet»: I journalen fra Sogndal Helsestasjon stod det at mor hadde for mye fokus på barnet.

Det stemte at hun hadde takka nei til et «lågterskel tilbod». Hun hadde lest at frivillig tilbud var frivillig og ante ikke den gang at å takke nei til et frivillig tilbud blir sett på som mistenkelig og bekrefter en har behov for tilbudet.

Mor hadde vært i diskusjon med helsesøster om forskjellige tema og etter hvert hadde mor mistet tilliten til henne. Siden det er frivillig å være tilknyttet helsestasjonen og siden mor hadde mistet tilliten til helsesøster valgte mor å ta toårs-kontrollen hos lege. Dette var ikke bra fikk hun høre. Ifølge helsestasjonen var kontroll av barnet hos lege ikke så god som kontroll på helsestasjonen.

Bare dager etter at mor og barn hadde vært hos legen – som for øvrig fant ut at alt var i skjønneste orden med barnet – sendte Sogndal Helsestasjon bekymringsmelding til Sogn Barnevern. Bekymringsmeldingen ble sendt av en helsesøster som aldri har sett barnet. Fylkesmannen har nå oppretta tilsynssak mot denne helsesøstera, men konklusjonen foreligger ikke enda.

Nå satt mor i klisteret: Barnevernet betraktet saken som en akuttsak som krevde rask reaksjon. Vi ble fortalt at de allerede før møtet hadde bestemt seg for å iverksette en undersøkelsessak med husundersøkelse (i barnevernsjargongen kalles dette «besøk i hjemmet») og observasjon av samhandlingen mellom mor og barn.

For å iverksette undersøkelsessak må det eksistere en grunn. Vi prøvde å få barnevernet til å fortelle oss hva som var grunnen i dette tilfellet. Var det manglende grensesetting eller var det manglende fokus? Vi fikk denne forklaringen: Barnevernet har fått så mye kritikk i media. Dessuten fikk vi vite: «Vi kjenner ikke mor».

I forhold til mor truer Sogn Barnevern med omsorgsovertakelse. Toåring, grensesetting, omsorgsovertakelse. Det er ikke til å tro men slik står saken.

Saken som er omtalt ovenfor er dessverre ikke unik hverken lokalt eller nasjonalt. Lokalt er det nok å vise til Bratteteigsaken (omtalt i Sogn Avis 23. februar). På nasjonalt plan har det kommet massiv kritikk mot barnevernet. 250 fagpersoner (leger, psykologer, jurister o.a)  har undertegnet en nasjonal bekymringsmelding om barnevernets metoder og mange lovbrudd. Denne bekymringsmeldingen ble overlevert myndighetene i 2015, men så langt har Stortinget ikke reagert nevneverdig.

Menneskerettsjuristen Gro Hillestad Thunemed 17 års praksis som dommer i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg kommer med følgende utsagn om barnevernet (Aftenposten 30.3 2017):

«Barn utsettes hver dag, mange steder i landet, for alvorlig uforstand og maktmisbruk, ofte i strid med de grunnleggende rettigheter Stortinget har gitt dem i menneskerettsloven og § 104 Grunnloven.»

Sogndal kommune har en avtale med et firma som kaller seg Barnevernkompetanse AS. En av konsulentene i saken ovenfor var engasjert via denne bedriften. Å tilby barneverntjenester har blitt god butikk. Ifølge Brønnøysundregistrene hadde Barnevernkompetanse AS syv ansatte i 2017 og i det året kunne de to eierne smile hele veien til banken: Årsresultetet etter skatt var på 5,7 millioner hvilket tilsvarer en profitt på 823 tusen pr ansatt. De ansatte i Barnvernkompetanse tjente nok også bedre enn de fleste offentlig ansatte. Daglig leder hadde 1,5 millioner kroner i lønn og gjennomsnittlig lønn til de resterende seks ansatte var om lag 1,2 millioner kroner (inkludert sosiale kostnader). Det er ikke utenkelig at konsulenter i denne typen bedrifter har en privatøkonomisk motivasjon for å holde høy aktivitet i barnevernet og av den grunn holder liv i saker som burde vært henlagt.

Barnevernet er et lukket system hvor få eller ingen har innsyn i de beslutningene som tas. De ansatte kan derfor føle seg rimelig trygge på at ingen kikker dem i kortene. De har vide fullmakter og saker blir ofte avgjort ved subjektiv synsing av inkompetente personer. Gro Hillestad Thune sier det på denne måten (Aftenposten 9.9.15): «Det er til tider en rystende uoverensstemmelse mellom den kompetansen barnevernet sitter inne med og den makt etaten har myndighet til å utøve overfor familier.»

I møte med rettssystemet får selv den minste kjeltring oppnevnt en forsvarer, men i møte med et barnevern som i mange sammenhenger opptrer som både aktor og politi, står foreldrene alene. Rettsvernet til de familier som kommer i kontakt med denne etaten er svakt. Det er på tide at politikerne våkner og gjør noe med barnevernet både nasjonalt og i Indre Sogn.

Innlegget vart først publisert i Sogn Avis 06.03.2019.

https://grafen.media/2019/03/07/barnevern-og-maktmisbruk/