ULVER OG LAM:demokrati

Jeg leser i en artikkel i Aftenposten datert  16 august at en ny kommisjon skal sikre dommernes uavhengighet og at Justisministerener bekymret over andre land der ergjeringen tar kontroll over “domstolene”:http://gallerigrabolsodegarden.com/2017/08/23/ny-kommisjon-skal-sikre-dommernes-uavhengighet/

Jeg vil påstå at de fleste som har vœrt i nœrkontakt med domstolene kan skrive under på at det finnes ingen rettferdig og uavhengighet i norske domstoler..
Jeg har tidligigere skrevet om barnevernet der ingen respekterer Grunnlovens § 102 når politi og barnevern bryter seg inn og stjeler barn på ett svakt “grunnlag”:http://gallerigrabolsodegarden.com/2017/07/21/apent-brev-til-justis-og-beredskapsminister-per-willy-amundsen/

Sitat”:Undersokelser utført av Elisabeth Bache-Hansen viser at det i 75 % av tilfellene er problem og atferd hos foreldre som blir oppgitt som årsak til omsorgsoverdragelse av små barn.
Kun 6 % av sakene startet med problemer barn hadde.

Sak - og dokumentbehandlingssystemet LOVISA  ble innført i landets domstoler ( bortsett fra Høyesterett ) , som har vœrt  en gradvis prossess fra tidlig på 2000- tallet .
LOVISA  ble kåret til verdensmester og skal hjelpe dommere  til å holde orden på avtaler og berammelser og fungerer også som ett dokumentbehandlingssystem .
Slik fungerer det - når dommeren skal utarbeide  ett brev til partene eller skrive en dom , logger han eller hun seg inn på LOVISA , velger seg en passende mal for prosjektet , lagrer dokumentet med dokumentnavn , forfatter, sak, saksnummer og dokumenttype og en beskrivelse av innholdet .
Når dokumentet er färdig , skal dokumentet låses eller sikres mot senare  endringer , därefter skal dokumentet printes ut , signeras av dommeren  og lägges i posten for utsendelse , men ved utskriften av dokumentet  sluter LOVISA  å fungera .
Behandlingen av dokumentet er ikke ferdig i og med utsendelse , dokumentet skal også sikres og lagres .

Dokumentbehandlingssystemer som benyttes i rettsssammenheng skal ikke vœre mulig å endre  ett ferdig sikret dokument  med mindre endringen kan sikres og etterprøves.
Når det er nødvendig å foreta endringer , skal det fremgå av dokumentet at det er endret , hvem som har endret det og med hvilken hjemmel dokumentet er endret , og endringene  skal vœre etterprøvbare .
Men slike funksjoner eksisterer ikke i LOVISA  og skulle  aldri vœrt tatt  bruk.

De fleste  dommere skriver ut word-filen og sender dette udokumenterte dokumentet til forkynning som om det var en  rettsavgjørelse  , dette er rettstridig , men like fullt godtatt som excellent jus i Norge .
Før dommen blir sendt ut, blir det faktisk ikke tatt kopi av den før utsendelse , slik at domstolen ikke har noen kopier av de rettsavgjørelser som sendes ut .
Skulle noen ønske en kopi av en dom , kan sekretœren logge seg inn, skrive ut en utskrift , stemple den som “rett kopi “ av en original som ikke finnes og sender den ut .
I forhold til rettsikerheten er dette livsfarlig .
LOVISA har ingen sikkerhetsforanstaltninger  som kan hindre dem som måtte få adgang/tilgang  til systemet å endre rettsavgjørelser alt etter behov, og slike endinger blir ikke “registrert”:http://rettsnorge.com/artikler/2013/Juli/180713_Grantre_til_besv%C3%A6r_H%C3%B8yesterett_kan_velte.htm
Domstolen viser seg i stadig sterkere grad å være en organisert kriminell institusjon, men har like fullt støtte i 85 % av befolkningen – hva har gått galt?

Innledningsvis er det greit å vite at mange av partene – og deres advokater – i saker som går for domstolene lyver for å vinne, og at de også vinner. Med en positiv rettsavgjørelse har du omtrent hele det norske maktapparat i ryggen. Du kan tvinge din motstander i kne – og i graven om så skal være – ved hjelp av de maktinstrument som gjennom loven er gjort tilgjengelig for en seirende part. Den seirende kan, eksempelvis med politiets bistand, frata sin motstander nær sagt hva det måtte være av jordisk gods, arbeidsevne, helse, ære eller selvfølelse for å få denne til å bøye av for det resultat domstolen har gitt, og slik må det vel være, for i motsatt fall ville det vel ikke ha noen hensikt med et slikt konfliktløsende organ.[1]

Forutsetningen for å kunne anvende dommen/kjennelsen for det den er verdt, er dog at avgjørelsen er blitt til på lovlig vis. Dersom dette ikke er tilfellet, vil de maktinstrument som staten har gjort tilgjengelig for den seirende part ikke fremstå som annet enn et mordvåpen, en garrotte til fri bruk, skjenket av staten selv.

Lagmannsrettene og Høyesterett har altså for mange år siden allerede lagt seg på en praksis hvor man stempler ”avgjørelsenes” siste side med domstolens segl, hvor en sekretær samtidig skribler ned en slags signatur under en maskinskrevet tekst som lyder; ”Riktig utskrift”, alt dette under maskinskrevne navn som er ment å identifisere dommerne som skal ha deltatt i avgjørelsen. Dokumentet er altså ikke signert av dommerne og er følgelig ikke en “rettsavgjørelse”:http://rettsnorge.com/artikler/2014/April/190414_Domstolene_forfalsker_rettsavgj%C3%B8relser.htm

For at Norge skal kunne kalle seg for et demokratisk rettssamfunn, er det en forutsetning at Norge har en lovgivende forsamling (Stortinget), utøvende statsmakt (regjeringen) og en dømmende statsmakt (domstolene), og at disse statsmaktene er uavhengige av hverandre. Tilsynelatende har vi det, fordi både lover og de tre statsmaktene som kjennetegner et rettssamfunn er på plass og alt ser ut til å være i den skjønneste orden, men du skal nå få se at Norge ikke er slik den ytre fasaden tilsynelatende gir inntrykk av.
Uavhengige dommere er kriteriene til en legitim domstol. Det er derfor klart beskrevet i loven de formelle og strenge kravene som stilles til å kunne ta sete som dommer, og disse kravene gir ingen rom for skjønnsmessige vurderinger.

Fram til mars 2012 hadde nesten ingen dommere i Norge signert embetsed og dommerforsikring. Dette betyr at nesten ingen av de som utgir seg for å være dommere er dommere. Hvis de ikke er dommere, hva er de da? Jo, da er de lovbrytere som utgir seg for å være dommere. Lovbrytere kan vi ikke ha som dommere. Det er et ufravikelig krav at embetsed og dommerforsikring er signert og avgitt. Det er underskriften på disse to dokumentene som gjør dem til dommere, ikke selve bestallingsbrevet fra Kongen. Hvis ikke embetseden er underskrevet innen en viss frist, og før Kongen skal signere bestallingsbrevet, skal utnevnelsen trekkes tilbake, jfr embetsedsloven § 3.
Les “mer”:http://www.norgespartiet.no/norge-har-ingen-legitim-domstol/

Kopi til stortingspolitikere i ett forsøk om å vekke dem i disse valgkamptider .

 

 

Advertisements

1

fisker-i-vansjo

Illustrasjon": Billedkunstner Rune Olsen .

En liten norsk fiskerfamilie blir truet på livet .

Familiens små barn skal taes av dage , den minste bare to måneder gammelt og flere voksne skal nøytraliseres.

 

Det burde alarmere norsk politi , rettsvesen, media og lokalmiljøet .

Men nesten ingen viste tegn til å reagere  på drapstruslene etter natten til 19 desember 1999, trass i at truslene skulle stamme fra personer i Justisdepartementet .

Oppsumemring”:

  • I utgangspunktet dreide det seg om penger – store summer som stammet fra avgiftsfusk i fiskeriene.
  • Beskyttelse av ett økonomisk//politisk systembygget opp etter 2 verdenslrig med fordeler knyttet til visse banker, byrakratier i flere departementer i Oslo og enkelte fiskebåtrederier.
  • Overvåking og etterretning.
  • Tilslutt kom det også til å dreie seg om våpen utenfor både forsvarets og politiets kontroll.

Hovedpersonen var Kåre Torvholm,  en fisker fra Molthusstranda, født og oppvokst i Herøy kommune på Sunnmøre .

Gjennom etterforskning i flere år kunne Torvholm  nøste opp svindelen  hvor myndigheter,, banker, fiskeriorganisasjoner og norsk etteretningsvesen var inbandet .

 

De dokumenter som i dag finnes og som viser  hva som skjedde er Torstein Leon Hansens hovedoppgave ved Fiskerihøyskolen UiT –Norske fabrikkskip  -fangst /  Omsetning og Lønnsomhet.

Også Hansen var omfattet av truslene fra Justisdeprtementet, samt Dag Hiåsen i Fampo (Folkeaksjonen mot psykiaternes overgrep)

 

Torvholm skaffet seg beviser og dokumentasjon for svindelen mot fiskerne  , han kunne dokumentere varesvinn fra fabrikkskipenes omsetning, og pengene som ble borte dukket oppi de hemmelige etteretningsorganisasjonene

 

En innleggelsesbegjœring ble utstedt for å tvangsinnlegge Kåre Torvholm, vennen Oddvar Remøy og davœrende lensmannsbetjent Gjert  A . Nœrø.

Det hadde gått rykter i lengre tid  om at penger fra fiskernes trygdeordninger var gått til etteretningstjenesten.

 

Dermed var både Fiskeridepartementet , Forsvarsdepartementet og Sosialdepartementet  involvert..

Torvholm ble utsatt for flere alvorlige ulykker i denne tiden , det ble foretatt telefonavlytting og helikopter fløy over hustaket hans .

Familien mistet huset ved tvangsauksjon .

Kåre Torvholm døde senhøsten 2000.

Irene Mjøseng , redaktør i Bygdeposten Modum bør få sitt navn med gullskrift for sin dekning av denne saken.

Hun mistet jobben som redaktor og ble utsatt for langvarig utstøtelse.

 

I tillegg til at Radio Modum sendte ”Det skjulte Norge”, skrev den lokale avis, Bygdeposten, om ikke-rettsstatlige forhold i Norge – i hvert fall inntil redaktøren ble først suspendert og så oppsagt høsten 2 000. I artikkelen ”Den siste sovjet-staten” skrev redaktør Irene Mjøseng om at Sunnmørspolitiet krevet Kåre

Torvholm og Oddmar Remøy, begge med plettfritt rulleblad, underlagt mentalobservasjon. Slik begrunnet kommunelege i Herøy, og tidligere statssekretær (AP), Bjørn Martin Aasen tvangsinnleggelsen av Oddmar Remøy: «Han høyrer til eit sivilt nettverk av både lokal, nasjonal og internasjonal tilknytning som har som formål å avdekke kriminelle ting som foregår i det offentlege for å få ting over i meir produktiv lei. Etter mi meining er krava i lph 3 [paragraf brukt for å hjemle tvangsinnleggelse]  “innfridde”: http://www.riksavisen.no/det-skjulte-norge/

Kilde ”: Sov , mitt lille   ”Norge”: http://www.rolfkenneth.no/NWO_review_Ertresvaag-2008.html