IMG_1256.JPG

 

Det norske rettssystemet har vel neppe slått så hardt ned mot noen som den multihandikappede Frits Moen.

Han ble utsatt for dobbelt justismord og opplevde aldri å oppleve full renvaskelse.

Fritz Ingvar Moen ble født 17 desember 1941 i Sarpsborg.

Moren var sydame og faren var korporal og tyske statsborger .

Faren døde på østfronten i 1944.

Lille Fritz hadde en svært uheldig utgangspunkt i livet med det sosiale stigmaet det var å vokse opp som tyskerunge.

Moren giftet seg i 1947 og bosatte seg i Nord-Odal , der hun fikk 2 sønner til.

1 juni 1943 ble lille Fritz sendt til ett barnehjem, fordi moren ikke klarte å ta seg av han .

Han ga senere uttrykk for at han bare hadde vonde minner fra barndommen 

Fritz hadde 2 funksjonshemninger ved siden av sitt adferdsmessige problem.

Han var døv med manglende språkferdighet og lammelse i høyrearm etter en mopedulykke.

I tillegg var han 70 % tunghørt, sannsynligvis fra han ble født.

Han hadde ingen kontakt med andre døve , hverken barn eller voksne fra han var 1,5 år til han var 7-8 år .

I de viktige årene da hørende barn lærer å snakke og forstå konkrete og abstrakte begreper og nyanser , levde lille Fritz uten denne muligheten .

Tidlig hadde han alkoholproblemer og var anbrakt på Mesnali arbeidshjem og senere på Arneberg arbeidshjem omkring 1964..

Han flyttet i denne tid til Hamar hvor han på grunn av alkoholproblemer ble innlagt på Sannerud Sykehus .

Han var nok svært ensom og ønsket seg nok en kjæreste .

Han blottete seg for intetanende kvinner og også for ansatte og beboere ved institusjonen han bodde på i Trondheim.

4 september 1976 kl. 16.30 gikk den da 34 årige Moen på busen i Trondheim , busstasjonen het leutenhaven, der han vill besøke OlaugH i Selbu .

I alt 18 navngitte vitner , deriblandt Perry W i Selbu kunne bevitne at Fritz Moen ikke var i Trondheim denne natten.

Først neste dag kom han tilbake til Trondheim  ved 12-tiden , søndag 5 september .

Natten tik 5 september skilte Sigrid Heggheim lag med studenten Arild E. Etter en studenterfest på Studentersamfunnet .

Arild skulle over Ravne bru i retning Byåsen i den nordlige delen av Trondheim .

Sigrid skulle gå de siste 2-3 kilometerne sine i nattemørket mot hybelen sin . Hun gikk mot Lerkendal stadium og dette var det siste Arild E så av henne.

Klokken var da ca.02-02.15.

Etterat hun hadde gått 200-300 meter fra der de skilte lag , var det flere vitner uavhengig av hverandre . Som hørte kvinneskrik.

Tilsammen var det 25 vitner som hørte nødskrik fra en kvinne. lagns store deler av den 1,5 kilometer lange strekningen fram til jordet på Nidarvoll, der Sigrid ble funnet  voldtatt og drept 11 september . 

En mørk bil, sannsynligvis en Volvo Amazon ble observert i høy fart  noen minutter senere.

Denne saken stod uløst i 13 måneder .

@

17 oktober 1977 var det igjen fest på Studentersamfunnet i byen.

Kongsbergjenta Torunn Finstad dro hjem ca, kl.02.00.

Hennes plan var å gå dem 5 kilometer hjem til hybelen på Selsbakk øvre .

Hun gikk antagelig sørover langs Elgesetergata , som går over Nidelven rundt Stavne .

Underlig nok var det den samme veien som Sigrid Heggheim gikk 13 måneder tidligere .        

Fra området rundt Stavne bru skal to kvinner ha hørt kvinneskrik ved 02.30 -tiden.

Dette gjaldt Randi F og Mai H..

Deres vitneforklaringer ble aldri fremført for retten .

Vitnene Anne og John , som gikk forbi åstedet omtrent på drapstidspunktet , hørte to stemmer , en kvinne og en mann , som de meldte fra om til politiet .

Disse opplysningene kom aldri frem for  offentligheten eller lagmannsretten.

4 oktober ble hun meldt savnet av familien, og liket til Torunn ble funnet 2 dager senere, 6 oktober , ille tilberedt.

Torunn-drapet hadde store likhetstegn med Sigrid-drapet , og funnstedene var mindre enn 2 kilometer fra hverandre , og politiet trodde det var snakk om samme gjerningsmann .

12 år gamle Jan R kunne fortelle noe interessant til politibetjent Rolf Schrøen at han 2 dager etter drapet på Torunn Finsrud hadde sett en mann stå og kaste opp .

Rolf Schrøen var sikker på at gjerningmannen måtte være Fritz Moen ettersom han hadde for vane for å blotte seg for kvinner .

Neste dag ble gutten kjørt til hybelhuset der Moen bodde og ble spurt om dette var mannen han hadde sett på broen .

Dette bryter med god politietikk og politiets egne retningslinjer for identifisering .

Dette skal  alltid skje sammen med fra 5-8 personer , for å minimere risikoen for feilaktig identifisering .

Disse regelbrudepen og svakhetene i etterforskningen kom aldri frem i retten 

Senere har det kommet frem at mannen som gutten hadde sett, snakket med gutten og snakket flytende trøndersk , noe som fullstendig utelukker Fritz Moen

Det formelle avhøret av gutten var det ingen andre som kjente til i 1977 og 1978, det dukket først opp 2 år senere .

Ingen andre enn etterforskningsledelsen kjente til avhøret og de lukket øynene for innholdet .

Bestyreren på hybelhjemmet Per Holst hadde vært sammen med Fritz Moen på det aktuelle tidspunktet , og han fikk ikke dette til å stemme.

Etter den feilaktige identifiseringen med tvilsomme metoder , og terrenget ble omskrevet til å passe kartet .var Fritz Moen ett lett bytte .

Etter to dager med harde avhør , tilstod Fritz Moen drapet på Torunn til  politibetjent Sjur Aarthun i Kripos 

Politibetjent Lyder Sørforsli  kunne litt døvespråk og fungerte som tolk .

Forklaringene til Fritz Moen stemte ikke overens med objektive bevis.

Retten ble satt til 22 mai 1978.

29 mai 1978 falt den knusende dommen .

Fritz Moen ble dømt til 20 års fengsel og 10 års sikring.   

Justismordet mot Fritz Moen står uten side stykke i norsk rettshistorie .

Fritz Moen døde i 2006 og rakk aldri å bli frifunnet for drapet på Torunn Finstad .

Takket være Thore Sandberg , som avdekket utrettferdigheten , ble han frifunnet for det første drapet .

Det groteske ved denne saken  er at  ingen føler skyld for å ha ødelagt livet til Fritz Moen , som hadde lidd nok i sitt liv.

Kilde _ Skammens historie 

Intet sted i verden i dag er tilliten til myndighetene større enn i de skandinaviske landene, og dette gjenspeiler seg også i hvordan vi skriver, opplever og ikke minst feirer vår egen nære fortid. Mens vi feirer 200-årsjubileum for grunnloven retter derfor denne boken et kritisk søkelys mot vår egen stat. Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke. Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt. Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling. Forfatterne har valgt Norges tid som stat med egen grunnlov og frem til dens kommende 200-årsjubileum (1814-2014) som tidsmessig avgrensning. Boken vil være en sterk og i øyenfallende kontrast, motvekt og modererende stemme til den forventede generelle selvhyllesten.

... en bokbombe som er et forfriskende bidrag til jubileumsfyrverkeriet. Stian Bromark, Dagsavisen En forfriskende bitter aperitiff før jubelen bryter løs. Ei bok der vi møter et Norge på vranga, et Norge som bør skamme seg. Velkommen lesning særlig for meg, som har vokst opp i Italia, et land der alle vet at alt er bare dritt. Jon Rognlien, Dagbladet "En viktig bok" Einar Kringlen, Tidsskrift for den norske legeforening

https://www.ark.no/boker/Sigmund-Aas-Skammens-historie-9788202388393?as_templateId=4602762&gclid=Cj0KCQiAtP_iBRDGARIsAEWJA8jHWF5C-vc0_KwBwqrYpgCLayxm-H4MZ4Zt2V9h-UKYAk3nxTd69bgaAiB4EALw_wcB&gclsrc=aw.ds

Kjell Reitan jobbet som krimtekniker hos politiet i Trondheim, og var blant de sentrale etterforskerne i undersøkelsene mot Moen. Han har ikke dårlig samvittighet for arbeidet han gjorde.

– Det er klart jeg har sympati med Moen. Han var uheldig fra den dagen han ble født. Men å gjøre noe med det underveis i etterforskningen? Nei, det kunne jeg ikke gjort. Som tekniker i saken har jeg ikke gjort noe galt, sier Reitan.   

https://www.nrk.no/dokumentar/foler-ingen-skyld-for-justismordet-pa-fritz-moen-1.14413462                                                                                                                                                                                                                                               

 

 

 

 

 

Annonser

aktivistgruppe ost haha.jpg

 

Jarl Eik var sønn av en norsk SS-offiser og en alkoholisert mor..

Da han vokste opp , ble han møtt av en avsky han ikke forsto , da både voksne og barn kalte han for nazi-ungen, men han skjønte ikke betydningen av ordet .

Da han var 9 år , låste moren han ute fra leiligheten sin , noe som ofte skjedde når hun skulle ha fest.

Men dette var vinter og bitende kaldt, han fant noen gamle aviser i kjelleren som han rullet rundt seg .

Neste morgen ble han oppdaget av en nabo , som jaget han ut i kulden , halvt ihjelfrosset.

Hvor er empatien til disse mennesker , som skal straffe barn for noe de ikke er skyld i .

Ingen slapp han inn slik at han kunne få vermeen i kroppen.

Naboen ringte barnevernet , og Jarl ble fraktet til Våk Statlige skolehjem i en alder av 11 år og året var 1956.

Barnehjemsbarn forble analfabeter fordi de måtte jobbe istedet for å gå på skole. Det hevder to Oslogutter som var på Våk skolehjem i Østfold på 1940 og 50-tallet. En av dem, Finn Helgesen, sier han også ble leid ut til nabogårder i området, som billig arbeidskraft:

– Ikke bare måtte vi jobbe på gårdsbruket på Våk skole, vi ble også leid ut til nabogårdene.

Våk gård ligger i Våler i Østfold. Gården var stor, 800 mål, og besto også av et statlig skolehjem for 40 vanskelige gutter fra hele landet.

https://www.nrk.no/ostlandssendingen/skolehjem-var-barnefengsel-1.364952

Her ble Jarl og de andre møtt med psykisk og fysisk mishandling.

En av de verste læreren ble kalt Freseren .

En av guttene ble beskyldt for å stjele en tomat fra gartneriet og ble slått nesten i hjel av denne læreren. En nyansatt lærer ved navn Henning Karlstad var sjokkert over behandlingen disse ungene ble utsatt for og prøvde på beste måte å stanse det.

Han leverte inn en klage til ledelsen , men kritikken ble avslått og Karlstad ble frosset ut i jobben og måtte tilsist finne seg en annen jobb. Mens den verste overtrederen ble forfremmet ved det som skulle være en skole , men i realiteten var en straffeanstalt for barn som hadde på forhånd vokst opp under meget vanskelige forhold .

I stedet ble barna skjøvet inn i ett mareritt der volden var industrialisert og frykten satt i system .

Ett eksempel på den umenneskelige behandlingen opplevde Jarl da noen stjel ytterjakken hans og gradestokken viste 26 minusgrader , ble han kastet ut med meget tynne klær .

Der stod hans med snøen piskende ned .

I flere timer stod han der og ventet på å komme inn og håpet at straffen skulle være over , men ingenting skjedde .

Han var sikker på at han skulle dø , men tilsigt fant han en åpning ned til møkkakjelleren, der han fant en tørr hylle der han kunne sitte,

Han forsøkte å snike seg usett inn i frokostsalen , men lukten fra kukjelleren avslørte han .

Som straff fikk han rundjuling 

Jeg har lest en del om behandlingen av barn gjennom tidene og det som er en rød tråd gjennom det hele er den totale mangel på godhet og empati som preger disse mennesker  som jobber i barnevern, institusjoner og fosterhjem.

Ingenting har forandret seg .

Ett granskingsutvalg skulle undersøke hvordan barn ble behandlet på disse institusjoner , men Fylkesmannen mente det ville ta for lang tid .

En full granskning av barnehjemmene vil ta for lang tid, mener fylkesmannen i Oslo og Akershus. Derfor dropper granskningsutvalget en rekke barnehjem utenfor Oslo.

Utvalget som gransker overgrep på barnehjem, hadde som utgangspunkt å undersøke samtlige institusjoner der Oslo-barn ble plassert i perioden 1954-1993. Det innebar at mandatet ikke bare omfattet kommunens egne hjem, men også statlige og private barnehjem og skoler utenfor byens grenser. Men på bakgrunn av utvalgets erfaringer til nå, har Fylkesmannen bestemt seg for å begrense mandatet til bare å gjelde institusjoner der Oslo kommune hadde tilsynsansvar.

Barn kan ha blitt sendt over hele landet, og vi var ikke klar over det store omfanget av denne saken. Det ville tatt svært lang tid å granske dette i sin helhet. For å få en forsvarlig ramme, var det nødvendig med en begrensning, sier Hans J. Røsjorde, fylkesmann i Oslo og Akershus.- Hva med Oslo-barn som kan ha blitt sendt til institusjoner der kommunen ikke hadde tilsyn?- Det er ikke slik at de er avskåret fra å ta kontakt. De som mener de har behov for det, bør kontakte utvalget, som kan be meg om en utvidelse av mandatet, hvis det er ønskelig, sier Røsjordet.

https://www.aftenposten.no/osloby/i/OoEeO/Farre-barnehjem-granskes

Denne boken er basert på intervjuer med 10 barnevernsbarn som vokste opp på 60-, 70-, 80- og 90-tallet i forskjellige deler av landet. De forteller om en oppvekst med foreldre og omgivelser som ikke maktet å bry seg. Disse barna, "løvetannbarna", klarte seg, men de ønsker å åpne øynene for problemene barnevernsbarn sliter med.

https://bokelskere.no/bok/loevetannbarn-de-klarte-seg-mot-alle-odds/72231/

Kilde 

SKAMMENS HISTORIE 

Intet sted i verden i dag er tilliten til myndighetene større enn i de skandinaviske landene, og dette gjenspeiler seg også i hvordan vi skriver, opplever og ikke minst feirer vår egen nære fortid. Mens vi feirer 200-årsjubileum for grunnloven retter derfor denne boken et kritisk søkelys mot vår egen stat. Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke. Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt. Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling. Forfatterne har valgt Norges tid som stat med egen grunnlov og frem til dens kommende 200-årsjubileum (1814-2014) som tidsmessig avgrensning. Boken vil være en sterk og i øyenfallende kontrast, motvekt og modererende stemme til den forventede generelle selvhyllesten.

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Skammens-historie/I9788202388393?gclid=Cj0KCQiA_s7fBRDrARIsAGEvF8QvSRCam5p_1NeHWZOtlppxlfLlQ-7o4vEcD5KJgDnqqrkWWTpnxDAaAn6gEALw_wcB