IMG_1256.JPG

 

Det norske rettssystemet har vel neppe slått så hardt ned mot noen som den multihandikappede Frits Moen.

Han ble utsatt for dobbelt justismord og opplevde aldri å oppleve full renvaskelse.

Fritz Ingvar Moen ble født 17 desember 1941 i Sarpsborg.

Moren var sydame og faren var korporal og tyske statsborger .

Faren døde på østfronten i 1944.

Lille Fritz hadde en svært uheldig utgangspunkt i livet med det sosiale stigmaet det var å vokse opp som tyskerunge.

Moren giftet seg i 1947 og bosatte seg i Nord-Odal , der hun fikk 2 sønner til.

1 juni 1943 ble lille Fritz sendt til ett barnehjem, fordi moren ikke klarte å ta seg av han .

Han ga senere uttrykk for at han bare hadde vonde minner fra barndommen 

Fritz hadde 2 funksjonshemninger ved siden av sitt adferdsmessige problem.

Han var døv med manglende språkferdighet og lammelse i høyrearm etter en mopedulykke.

I tillegg var han 70 % tunghørt, sannsynligvis fra han ble født.

Han hadde ingen kontakt med andre døve , hverken barn eller voksne fra han var 1,5 år til han var 7-8 år .

I de viktige årene da hørende barn lærer å snakke og forstå konkrete og abstrakte begreper og nyanser , levde lille Fritz uten denne muligheten .

Tidlig hadde han alkoholproblemer og var anbrakt på Mesnali arbeidshjem og senere på Arneberg arbeidshjem omkring 1964..

Han flyttet i denne tid til Hamar hvor han på grunn av alkoholproblemer ble innlagt på Sannerud Sykehus .

Han var nok svært ensom og ønsket seg nok en kjæreste .

Han blottete seg for intetanende kvinner og også for ansatte og beboere ved institusjonen han bodde på i Trondheim.

4 september 1976 kl. 16.30 gikk den da 34 årige Moen på busen i Trondheim , busstasjonen het leutenhaven, der han vill besøke OlaugH i Selbu .

I alt 18 navngitte vitner , deriblandt Perry W i Selbu kunne bevitne at Fritz Moen ikke var i Trondheim denne natten.

Først neste dag kom han tilbake til Trondheim  ved 12-tiden , søndag 5 september .

Natten tik 5 september skilte Sigrid Heggheim lag med studenten Arild E. Etter en studenterfest på Studentersamfunnet .

Arild skulle over Ravne bru i retning Byåsen i den nordlige delen av Trondheim .

Sigrid skulle gå de siste 2-3 kilometerne sine i nattemørket mot hybelen sin . Hun gikk mot Lerkendal stadium og dette var det siste Arild E så av henne.

Klokken var da ca.02-02.15.

Etterat hun hadde gått 200-300 meter fra der de skilte lag , var det flere vitner uavhengig av hverandre . Som hørte kvinneskrik.

Tilsammen var det 25 vitner som hørte nødskrik fra en kvinne. lagns store deler av den 1,5 kilometer lange strekningen fram til jordet på Nidarvoll, der Sigrid ble funnet  voldtatt og drept 11 september . 

En mørk bil, sannsynligvis en Volvo Amazon ble observert i høy fart  noen minutter senere.

Denne saken stod uløst i 13 måneder .

@

17 oktober 1977 var det igjen fest på Studentersamfunnet i byen.

Kongsbergjenta Torunn Finstad dro hjem ca, kl.02.00.

Hennes plan var å gå dem 5 kilometer hjem til hybelen på Selsbakk øvre .

Hun gikk antagelig sørover langs Elgesetergata , som går over Nidelven rundt Stavne .

Underlig nok var det den samme veien som Sigrid Heggheim gikk 13 måneder tidligere .        

Fra området rundt Stavne bru skal to kvinner ha hørt kvinneskrik ved 02.30 -tiden.

Dette gjaldt Randi F og Mai H..

Deres vitneforklaringer ble aldri fremført for retten .

Vitnene Anne og John , som gikk forbi åstedet omtrent på drapstidspunktet , hørte to stemmer , en kvinne og en mann , som de meldte fra om til politiet .

Disse opplysningene kom aldri frem for  offentligheten eller lagmannsretten.

4 oktober ble hun meldt savnet av familien, og liket til Torunn ble funnet 2 dager senere, 6 oktober , ille tilberedt.

Torunn-drapet hadde store likhetstegn med Sigrid-drapet , og funnstedene var mindre enn 2 kilometer fra hverandre , og politiet trodde det var snakk om samme gjerningsmann .

12 år gamle Jan R kunne fortelle noe interessant til politibetjent Rolf Schrøen at han 2 dager etter drapet på Torunn Finsrud hadde sett en mann stå og kaste opp .

Rolf Schrøen var sikker på at gjerningmannen måtte være Fritz Moen ettersom han hadde for vane for å blotte seg for kvinner .

Neste dag ble gutten kjørt til hybelhuset der Moen bodde og ble spurt om dette var mannen han hadde sett på broen .

Dette bryter med god politietikk og politiets egne retningslinjer for identifisering .

Dette skal  alltid skje sammen med fra 5-8 personer , for å minimere risikoen for feilaktig identifisering .

Disse regelbrudepen og svakhetene i etterforskningen kom aldri frem i retten 

Senere har det kommet frem at mannen som gutten hadde sett, snakket med gutten og snakket flytende trøndersk , noe som fullstendig utelukker Fritz Moen

Det formelle avhøret av gutten var det ingen andre som kjente til i 1977 og 1978, det dukket først opp 2 år senere .

Ingen andre enn etterforskningsledelsen kjente til avhøret og de lukket øynene for innholdet .

Bestyreren på hybelhjemmet Per Holst hadde vært sammen med Fritz Moen på det aktuelle tidspunktet , og han fikk ikke dette til å stemme.

Etter den feilaktige identifiseringen med tvilsomme metoder , og terrenget ble omskrevet til å passe kartet .var Fritz Moen ett lett bytte .

Etter to dager med harde avhør , tilstod Fritz Moen drapet på Torunn til  politibetjent Sjur Aarthun i Kripos 

Politibetjent Lyder Sørforsli  kunne litt døvespråk og fungerte som tolk .

Forklaringene til Fritz Moen stemte ikke overens med objektive bevis.

Retten ble satt til 22 mai 1978.

29 mai 1978 falt den knusende dommen .

Fritz Moen ble dømt til 20 års fengsel og 10 års sikring.   

Justismordet mot Fritz Moen står uten side stykke i norsk rettshistorie .

Fritz Moen døde i 2006 og rakk aldri å bli frifunnet for drapet på Torunn Finstad .

Takket være Thore Sandberg , som avdekket utrettferdigheten , ble han frifunnet for det første drapet .

Det groteske ved denne saken  er at  ingen føler skyld for å ha ødelagt livet til Fritz Moen , som hadde lidd nok i sitt liv.

Kilde _ Skammens historie 

Intet sted i verden i dag er tilliten til myndighetene større enn i de skandinaviske landene, og dette gjenspeiler seg også i hvordan vi skriver, opplever og ikke minst feirer vår egen nære fortid. Mens vi feirer 200-årsjubileum for grunnloven retter derfor denne boken et kritisk søkelys mot vår egen stat. Dette er de svakes norgeshistorie. En motvekt til seierherrenes historie med sitt fokus på kriger, konger og de kapitalsterke. Denne boken binder det hele sammen til en historie over norgeshistoriens mørkere sider. Forfatterne ønsker å utfordre den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge. Nei, det er ikke typisk norsk å være god, det er typisk norsk å ha det godt. Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling. Forfatterne har valgt Norges tid som stat med egen grunnlov og frem til dens kommende 200-årsjubileum (1814-2014) som tidsmessig avgrensning. Boken vil være en sterk og i øyenfallende kontrast, motvekt og modererende stemme til den forventede generelle selvhyllesten.

... en bokbombe som er et forfriskende bidrag til jubileumsfyrverkeriet. Stian Bromark, Dagsavisen En forfriskende bitter aperitiff før jubelen bryter løs. Ei bok der vi møter et Norge på vranga, et Norge som bør skamme seg. Velkommen lesning særlig for meg, som har vokst opp i Italia, et land der alle vet at alt er bare dritt. Jon Rognlien, Dagbladet "En viktig bok" Einar Kringlen, Tidsskrift for den norske legeforening

https://www.ark.no/boker/Sigmund-Aas-Skammens-historie-9788202388393?as_templateId=4602762&gclid=Cj0KCQiAtP_iBRDGARIsAEWJA8jHWF5C-vc0_KwBwqrYpgCLayxm-H4MZ4Zt2V9h-UKYAk3nxTd69bgaAiB4EALw_wcB&gclsrc=aw.ds

Kjell Reitan jobbet som krimtekniker hos politiet i Trondheim, og var blant de sentrale etterforskerne i undersøkelsene mot Moen. Han har ikke dårlig samvittighet for arbeidet han gjorde.

– Det er klart jeg har sympati med Moen. Han var uheldig fra den dagen han ble født. Men å gjøre noe med det underveis i etterforskningen? Nei, det kunne jeg ikke gjort. Som tekniker i saken har jeg ikke gjort noe galt, sier Reitan.   

https://www.nrk.no/dokumentar/foler-ingen-skyld-for-justismordet-pa-fritz-moen-1.14413462                                                                                                                                                                                                                                               

 

 

 

 

 

Advertisements