Ill. Rune Olsen ( 1948-2005)
Helt fra jeg kan huske , har jeg hatt evnen til å se mennesker som ikke lengre er I tiden.
Rune lo mange ganger av mine historier fra barndommen og ungdomstiden , bl, a jeg drømte om familiemedlemmer som like etter gikk ut av tiden,
Han hadde en meget god venn , som var en tidligere bryter , en stor og røslig kar , som elsket naturen og tilbrakte mesteparten av tiden ute , vinter som sommer .
Rett ved Wireholmen lå en liten øy der det ikke var noen hytter , men folk slo ofte opp telt der og overnattet .
Denne mannen fikk plutselig kreft , og svant inn og døde etter en tid .
Arne og Rune hadde en fin gest . Hver gang vi skulle kjøre til land , måtte vi kjøre forbi denne lille øya og hver gang hevet de armen og hilste på sin gamle venn som ikke lengre var til stede.
En kveld da vi bodde I bussen , var det en fin kveld, kaldt og stjerneklart .
Vi tok med kaffekoppene og satte oss utenfor bussen.
Døren til hytta var igjen og vi var alene på øya.
Mens vi satt der , gikk det en skygge forbi som gjenspeilte seg I den blanke døra til hytta .
Skyggen var lang og stor og passet med størrelsen til vennen som hadde gått bort .
Det er sjeldent at jeg har sett ett menneske skifte hudfarge , men Rune ble blek og han forandret etterhvert sitt synspunkt på at man kunne “se” menensker som hadde gått ut av tiden.
http://galleri-grablsdegarden.business.site/