1

skogens konge

Ill"; Rune Olsen.

 

Vi hadde lang vei til butikken , veien over isen tok nesten en time og fremdeles var det en halv time å gå , så vi måtte planlegge innkjøpene nøye .

Jeg fant ut at det var bedre å bake brød selv.

Jeg hadde ikke prøvd å bake I en gammel vedovn før , så men’s brødene stekte måtte vi fylle på mye ved slik at varmen ble jevn.

Etterhvert bl det mangel på tørr ved og det vi fant var fuktig og brente dårlig.

En viktig sak var at det ble lett pipebrann av fuktig ved.

En kveld vi satt og snakket om lost og fast og Rune bekymret seg over at vedlageret nesten var tomt , fikk jeg en ide og sa “:Hvis det er mulig å bake brød I denne fine gamle ovnen , burde det også vœre muligt å tørke ved I den.

Rune brast I latter og sa “: Vet du hva , når har vi tilbrakt så mange år her ute , Arne og jeg , men den tanken har aldri falt oss inn .

Som sagt så gjort , vi tørket ved der og klarte oss fint fram til våren

Matlagingen var mye enklere på denne ovnen , fordi man kunne bruke hele ovnsplaren til å koke poteter, grønnsaker og hva vi måtte finne på av til middagsmat og jeg syntes det fikk en helt annen smak enn det det gjør på en elektrisk ovn .

http://galleri-grablsdegarden.business.site

 

Advertisements

Eilert

Ill. Rune Olsen ( 1948-2005)

 

Helt fra jeg kan huske , har jeg hatt evnen til å se mennesker som ikke lengre er I tiden.

 

Rune lo mange ganger av mine historier fra barndommen og ungdomstiden , bl, a jeg drømte om familiemedlemmer som like etter gikk ut av tiden,

 

Han hadde en meget god venn , som var en tidligere bryter , en stor og røslig kar , som elsket naturen og tilbrakte mesteparten av tiden ute , vinter som sommer .

 

Rett ved Wireholmen lå en liten øy der det ikke var noen hytter , men folk slo ofte opp telt der og overnattet .

 

Denne mannen fikk plutselig kreft , og svant inn og døde etter en tid .

Arne og Rune hadde en fin gest . Hver gang vi skulle kjøre til land , måtte vi kjøre forbi denne lille øya og hver gang hevet de armen og hilste på sin gamle venn som ikke lengre var til stede.

 

En kveld da vi bodde I bussen , var det en fin kveld, kaldt og stjerneklart .

Vi tok med kaffekoppene og satte oss utenfor bussen.

 

Døren til hytta var igjen og vi var alene på øya.

Mens vi satt der , gikk det en skygge forbi som gjenspeilte seg I den blanke døra til hytta .

Skyggen var lang og stor og passet med størrelsen til vennen som hadde gått bort .

Det er sjeldent at jeg har sett ett menneske skifte hudfarge , men Rune ble blek og han forandret etterhvert sitt synspunkt på at man kunne “se” menensker som hadde gått ut av tiden.

 

http://galleri-grablsdegarden.business.site/

 

1

DSC01534

12 februar 1995 vandret Rune og jeg over isen med katten Perikles og hunden Troja til Wireholmen der vi skulle bo på ubestemt tid.

Rune og Arne hadde vœrt venner i over 20 år og tilbrakt mye tid her ute.

Rune ønsket at jeg skulle bli kjent med Vansjø.

På øya stod det en tyskerbuss , som vi satte i gang med å restaurere , noe som ble meget vellykket . Jeg sydde gardiner foran de små vinduene for hånd , for strøm hadde vi ikke.

 

Rune snekret en bondeseng i 2 etasjer , som jeg sydde forheng til .

Møbkeringen var enkel , en stor gammeldags vedovn som vi laget mat på , ett hjemmesnekret skap for tallerkener og ”skaffetoy” .

 

Arne ble så fornøyd at han lurte på om vi kunne restaurere hytta også , noe vi gjorde  raskt og effektivt .

Vi skapte den lille øya om til ett lite paradis.

Ved vannet hadde vi en enorm grill laget av stein og langbord og sitteplass for 12-14 personer .

 

En dag da vi kom hjem fra en lengre båttur lå det en lapp på bordet da vi kom tilbake og Rune lo og sa ”: Underlig at han skriver brev nAr han er her til stadighet .

Det var en oppsigelse – i klare ordelag fikk vi beskjed om å fjerne os selv og tingene våre i løpet av ett døgn .

Hele denne tiden hadde vi jobbet konstant med oppussing og bygging av en liten kai slik at det ble plase for 2 båter .

 

Vi hadde brukt våre egne penger til maling og materialer.

Vi hadde akkurat kjøpt oss snekke , så det ble hjemmet vårt en tid fremover.

http://galleri-grablsdegarden.business.site/

 

 

 

DSC01534.JPG

 

Wireholmen er en liten øy I Vansjø med kun en hytte , en koselig plett med masse fugle og dyreliv.

Rune og jeg flyttet dit 12 februar 1995 med hunden Troya og katten Perikles.

På øya stod det en tyskerbuss som ble fraktet dit under krigen på isen og som hovedsaklig ble brukt til oppbevaring splass for alt mulig.

Rune foreslo at vi skulle restaurere bussen og flytte inn etetrhvert.

Dette var vårt forste oppussingsprosjekt sammen av mange etterhvert og vi gikk øyeblikkelig til verks .

 

Vi byttet ut begge langveggene , la fliser på golvet .

Rune var sønn av en byggmester og han bygget dobbeltseng, snekret bort, hyller og jeg malte alt I bondeblått og rosa .

Kun stolene vi satt på ble kjøpt på loppemarkedet I Moss.

En dag vi var der for å se etter noen lesverdige bøker , sa en av damene “; vi har noen flotte elselamper hvis dere er interressert .

Jeg smilte og sa at vi hadde nok ikke behov for det ettersom vi ikke har strøm .

Hun syntes visst skikkelig synd på oss , som matte nøye oss med parafinlamper og stearinlys , men det hadde hun ingen grunn til , for vi levde ett flott liv og vandret lange turer på isen .

Da våren kom , hentet Rune båten som stod parkert på Fuglevik der han vokste opp

 

Vi tok en tur til fastlandet og kjøpte stoff til gardiner , som jeg sydde for hand.

Vi hadde ikke strøm eller innlagt vann , drikkevann hentet vi på Essostasjonen og Vansjøvannet brukte vi til tøyvask og vanlig vask

Her bodde vi til vi kjøpte en snekke , som vi så flyttet inn I for noen måneder

 

Jeg ville ikke unnvœrt denne tiden.

http://galleri-grablsdegarden.business.site/